Erlend Ropstad - Like evig som oss

Erlend Ropstad har på en måte alltid vært der uten at jeg har satt meg så veldig inn i hans musikk, utenom enkeltlåter nå og da. Men da han kom med dette albumet her før helga bestemte jeg meg for å gi det en lytt, og for å si det sånn, det er blitt flere. For dette er et album som har satt sine spor hos meg, både musikalsk og tekstmessig.

For jeg har fått et klart inntrykk av at dette er et personlig album, og da føles enkelte av låtene ekstra sterke. Åpningslåten Jeg husker åssen du sang om en venninne fra oppveksten som helt tydelig gjorde et sterkt inntrykk på Ropstad. Musikken er også drivende intens og understreker de sterke minnene.

Kyrie Eleison er en duett med Lars Winnerbäck. En sugende låt med en litt monoton beat, men da mener jeg monoton i den mest positive betydninga av ordet. En lengtende gitar gir også låten en ekstra tyngde. 

Men låten som gjør sterkest inntrykk og som virkelig tar meg med hud og hår er Holde vakt. Med en oppbygning som gir meg høy gåsehudfaktor. Musikken er monumental rundt en tekst fylt av fortvilelse, mulig det er om et forhold og der en innser at en har sine mangler. Ropstad legger så mye følelse i vokalen at jeg får en klump i halsen, såpass at dette er noe av det aller sterkeste jeg har hørt på norsk i år.

Tittelsporet Like evig som oss, er også drivende intens, der Ropstad bl. a. forteller om det å ha tinnitus i sjelen, og jeg får bilder på hvordan det må føles. Mens Evigheten ender er mer neddempa, ja, nærmest sakral. Med et bakgrunnskor som gjør et mektig inntrykk.

Alt som var bra har også meget intens beat, og med en vokal fylt med sterke følelser. Ropstad har nettopp fylt 50 og det virker som det har gjort at han ser tilbake på det som har gjort han til den han er i dag, både som menneske og musiker. Og det er mange sterke personlige opplevelser han ser tilbake på her, på en måte som gjør at jeg blir revet med og blir fylt med følelser jeg også.

Endelig regn er mer dvelende og neddempa, og egentlig trengs det etter kraftpakka den forrige låten var. Men det øses litt på på tampen her også før låten siver rolig ut. Filmen om oss er det laget en video til, en video som det oser lengsel av der Ropstad vandrer på en strand en gråværsdag.

Til slutt er det Da kom hvalene som tar albumet inn mot land. En rolig låt som gir meg en litt Lars Winnerbäck-følelse, kanskje ikke så rart med tanke på at han altså er med på en låt her. Vokalen har en snakkende tendens, og det føles helt greit å avslutte et monumentalt album så rolig og dvelende som dette.

Men sjøl om avslutninga er rolig er det få album i år som har gitt meg en så intens lytteropplevelse som dette. Jeg har oppdaga Erlend Ropstad med dette albumet, og mange vil sikkert si at det endelig var på tide. Til det må jeg bare heise hvitt flagg. Uansett, dette albumet vil stå fjellstøtt når det norske musikkåret 2024 skal oppsummeres, ferdig snakka!

Karakter: 6/6.