Norsk countryrock består nesten utelukkende av menn i band. Men nå vil Kjersti Palm Reitan, med artistnavnet Caitlin Palm gjøre noe med det når hun nå slipper sitt andre album. I motsetning til de fleste av sine mannlige kolleger synger hun på engelsk, men det er greit nok for meg. Det viktigste er at musikken er bra og sjangeren også får noen kvinnestemmer her til lands.
Og jeg liker meget godt det jeg hører. Her er en fin variasjon mellom fengende låter og låter som går i en roligere takt. Jeg synes at Palm takler den variasjonen meget godt, og jeg kan høre at hun har med seg skikkelig gode musikere.
Det begynner med tittellåten Welcome To The Show som er en låt med bra trøkk og fin rytme:
Av de roligere låtene liker jeg Mama aller best, og jeg kan føle på vokalen, musikken og teksten at dette er en låt som betyr mye for Palm personlig. Det gir låten en ekstra dybde:
Den store partylåten og humørpillen på skiva er Sippin' Trippin' Trouble. Den er bare aldeles herlig og har et trøkk i seg som jeg bare elsker. Jeg regner med at denne blir en hit live:
You Drive Me Crazy er også en rå låt, men jeg velger meg til slutt avslutningssporet Take Me Higher. Også det en solid og fengende countryrocklåt som sitter tvert hos meg.
Ofte opplever jeg at låter i denne sjangeren som går i en saktere takt lett blir dvaske og at de stamper i vei uten å komme videre. Den fella faller ikke Caitlin Palm i, hun beholder trøkket på de solide låtene Pickup Backseat og Half As Good As You. Ellers er også Love First og Better Off Burned også skikkelig gode låter, f. eks. har den førstnevnte noen nydelige harmonier.
Da er alle ni låtene nevnt, og jeg må si at dette er en meget solid plate fra Caitlin Palm. Jeg liker alle låtene, musikken er tett og variert og lager en solid ramme rundt Palms vokal og tekstene. Og så synes jeg det er aldeles nydelig at vi også får fram kvinnelige countryrockartister her på berget. Der fyller Caitlin Palm et savn, og hun gjør det aldeles ypperlig i mine ører. Her er det ingenting å utsette, jeg koser meg gjennom den halvtimen denne skiva varer.
For nøyaktig to år siden debuterte ex-Razikamedlem Embla Karidotter med sitt band en aldeles forførende og nydelig skive i skjæringspunktet mellom country og amerikana. Det ble en klink 6-er, 15. plass på min oppsummering over Årets album og ikke minst Spellemannspris for beste countryalbum. Så det er mye å leve opp til nå når Embla og gjengen hennes kommer med oppfølgeren. Og det er bare å konstatere at musikken her er mer finsikta inn mot country, og jeg får flere gode assosiasjoner til en av countryens største legender.
Åpningssporet Bad Influence har denne salatmosfæren som jeg liker så godt til tradisjonell country. Det er en ramme rundt låten som jeg synes det er musikalsk magi over. Det er også et western-lydbilde her som jeg bare elsker. Dette er rett og slett ekte og skikkelig country & western!
På I Need Some Light får jeg i de melankolske versene en sterk assosiasjon til Patsy Cline, det er nesten som det samme lydbildet som når hun sang legendariske Crazy på begynnelsen av 60-tallet. Å høre det gjort så til perfeksjon i 2024 er skikkelig kult!
Bluebird er den tøffeste låten på skiva med herlig allsang og et heftig countryrock-lydbilde på refrenget. En solid humørpille, samt at vi igjen får bevist at Embla har en vokal som passer som smør på skiva til denne musikken!
Put Me First er en nydelig låt om behovet for å ha et godt forhold til seg sjøl hvis en skal klare å elske noen. At en da må sette seg sjøl først for at en skal kunne elske. En original og tankevekkende innfallsvinkel!
Til slutt tar jeg med fengende Resting Bitch Face, som er om han som sangens jegperson treffer på hver gang hun går ut, og som er på henne for at hun skal smile. Det må være rimelig slitsomt, men samtidig er dette blitt en kul låt med et iørefallende refreng.
Click Your Heels er en likandes, fengende og rotekte countrylåt av beste merke. Ska-inspirerte Couldn't Care Less brukte jeg litt tid på, men nå sitter den også. Eneste låten jeg har litt innvendinger mot er Impending Doom da den føles en tanke heseblesende. Skiva avsluttes imidlertid med fengende, men følsomme (I'll Never Love You) Like I Should og den nydelige balladen Affirmations som igjen gir meg Patsy Cline-vibber.
Så dette albumet er så nær en inntertier som det kan gå an, og det skulle ikke forundre meg om Embla and the Karidotters ligger godt an til en ny Spellemann!
American Aquarium med BJ Barham i spissen har i noen år nå vært et av mine største favorittband. Chipamacomico for to år siden ga jeg en klink 6-er, og for meg er Barham en av de låtsnekkerne på kloden som berører meg mest.
Men dette albumet her, som kom ut for en måned siden i dag har jeg nå hørt på i hele denne måneden uten å ha klart å gjøre meg opp en klar mening. Det er noen perler av en annen verden her også, men så er det et par låter som jeg ikke klarer helt å få under huden, sjøl om noen av de har tekster som berører.
Det begynner med Crier, som er om det faktum at vi egentlig er noen grinere alle sammen. For når vi blir født er det å gråte den eneste måten vi kan kommunisere til omgivelsene at ting ikke er greit. Og det fortsetter utover i livet, når vi blir sveket og har kjærlighetssorg, når noen vi er glad i dør, og generelt sett når verden går oss imot. Og på Spotify er det en videosnutt med Barham og hans 4-årige datter der hun sitter på foreldrenes seng på soverommet og synger med på refrenget og Barham skriver: You know you've got a good chorus when your 4yearold sings it back before you're finished recording.
Jeg har lenge lurt på hva Magnolia er for noe, men jeg fant det ut takket være låten Messy As A Magnolia. Det er en hvit blomst, og denne låten er en fengende sak sterkt influert av country. The Getting Home er en av samme type låt, men føles enda mer kraftfull musikalsk sett og jeg velger derfor den. Den handler kort og godt om gleden av å komme hjem til kone og barn etter å ha vært på veien med bandet.
Barham har aldri lagt skjul på at han ikke er en troende mann, han er ateist og hans syn på livet skinner igjennom noen ganger. Som i Southern Roots, der han innrømmer at sjøl om han stammer fra Sørstatene så er det sjelden han reiser dit nettopp pga. hvor sterkt det religiøse står i de statene. Såpass sterkt at det påvirker kommunikasjonen med og forholdet til slektningene der. Og hva passer da bedre enn å ha med Katie Pruitt på denne låten, en artist som er i samme båt som Barham her, som står fram som skeiv og ateist sjøl med en sørstatsoppvekst i sterkt kristne omgivelser. Det var da også denne låten som gjorde at jeg oppdaget Katie Pruitt og skrev om henne nå tidlig i august. Dette er forøvrig ingen ny låt fra Barhams side, det er et opptak på YouTube fra 2015 der han synger den.
Sangen jeg mest kan relatere til og som har berørt meg mest er The Curse of Getting Old. Sjøl er jeg over 60 og reflekterer mye over at middagshøyden er nådd og vel så det, og at det ikke er mange årene til den fysiske (og kanskje også den kognitive) kapasiteten går nedover. Eller jeg har vel begynt å merke det så smått allerede hva det fysiske angår. Men jeg har en far i slutten av 80-årene som klager over at nesten hele hans sosiale nettverk er forsvunnet fordi så og si alle kamerater, jobbkolleger, fagforeningsvenner osv. er borte, og det er også kjernen i denne låten, det er noe Barham går rett på i denne teksten. Når han nevner sin bestemor som levde til hun var 93, men som var alene igjen i sin generasjon i nærmiljøet. Og han kommer inn på døden, at den ubønnhørlig kommer for oss alle.
S
Så må jeg bare ta med rockeren Head Down, Feet Moving som avslutter skiva. Det er så befriende med en slik låt som den siste, en låt jeg bare må bevege meg og riste løs til!
Jeg har nå nevnt seks av de ti låtene, hva med de fire siste? Cherokee Purples er den fineste av de, den handler om nostalgi og styrken det er å huske også hvordan en berøring var. Nydelig og várt fortalt. De tre låtene fra 7 - 9 på skiva er også av den stille, rolige typen. Tittelsporet The Fear of Standing Still med en tekst som også berører, om bønnen om ikke å reise ut nå. Den gigen kan tas igjen senere. Og det er en hyllest til kona som han her synger reddet han fra en sykdom han ikke visste han hadde. Og Barham har vært åpen om at han slet med rus før han ble en familiemann.
Piece by Piece har jeg ikke klart å få under huden, den blir for stillestående musikalsk og jeg får heller ikke tak på teksten. Babies Having Babies har det samme problemet musikalsk sett, men igjen med en tekst som berører.
Så dette er ikke helt opp mot forrige album, og det før der igjen, Lamentations. Likevel er det umiskjennelig BJ Barham og American Aquarium. Barham er fortsatt bunn ærlig i sine tekster, og det løfter også denne skiva. Og jeg er lykkelig over at jeg tok togturen Trondheim - Oslo t/r i februar ifjor for å se Barham og bandet. Det var en nydelig konsert, og jeg hadde en meget fin samtale med han etterpå. Han er en rett fram sympatisk fyr.
Engelske Elles Bailey (fra Bristol) er den andre artisten på under en måned som jeg oppdager fordi de er med på én låt på et album med et band jeg er fan av. Når det gjelder Bailey er det hennes deltakelse på Out of Time med walisiske Scarlet Rebels, som jeg omtalte for to dager siden. Hun kom sjøl ut med nytt album nå 9. august, og da var det naturlig å ta tak i det.
For å ta litt bakgrunn så er dette Baileys 4. studioalbum, og det var med det forrige albumet, Shining in the Half Light at hun virkelig fikk sitt gjennombrudd. Hun gikk til topps på den offisielle blues & jazz-lista, nr. 2 på den offisielle amerikanalista og nr. 4 på den offisiselle indielista i UK. Hun vant Artist & Live Act Of The Year på UK Americana Awards 2023, og hun stakk av med tre priser på The UK Blues Awards, bl. a. Årets artist og Årets album. Og i år har hun bl. a. stått på scena under Glastonbury-festivalen.
Det som fanget interessen min på den låten med Scarlet Rebels var Baileys dype og sterke stemme. Den kommer også godt til sin rett på denne skiva her, sjøl om den begynner med tre fengende up-tempolåter. Enjoy the Ride er en kul åpningslåt før vi får spenstige Ballad of a Broken Dream, der hun synger om en artist som var en stor lokal stjerne, men som ikke helt klarte å ta steget videre. Han ender opp med å synge for tips på nedslitte puber mens han bekymrer seg for sitt eneste barn som er sprøytenarkoman. En sterk historie og låt om nettopp det tittelen sier, brutte drømmer. Og jeg må bare si, det var ved å se denne lyricvideoen at jeg ble truffet rett i hjertet av teksten.
Leave the Light On er også en fengende låt, men her får vi også høre styrken og dybden i Elles Baileys stemme. Uansett hvilket leie hun legger stemmen så er det bøttevis med følelse der. Det er noe som tar meg, og som er viktig for meg når jeg lytter på musikk:
Silhouette in a Sunset er en en nydelig sang, nedstrippet med piano som det bærende instrumentet sammen med en duvende steel. Enda en låt framført med mye følelse og jeg bare merker mer og mer hvilken rå stemme Bailey har:
Avslutningssporet Turn off the News treffer meg også hardt. Om det å få hele verdens lidelse tett på gjennom nyhetssendingene, her eksemplifisert ved sju barn som er blitt skutt. Til tider er det så forferdelig at du bare synker ned i et uendelig mørke. Løsningen blir å slå av nyhetene, fordi en ikke orker å ta inn over seg all lidelsen. Og Elles Bailey framfører denne fortvilelsen på en måte som får meg til å skjønne at dette har hun opplevd, også skyldfølelsen ved at du bare må skifte kanal. Et sterkt budskap som er bare så relevant for den vanskelige tida vi lever i nå:
If This Is Love er en kul, litt rocka låt. Let It Burn er en sår ballade om et forhold som skranter, med sorg og fortvilelse i stemmen er det blitt en mektig låt. Truth Ain't Gonna Save Us er en fengende låt med samme tema der setningen videre er But it will set us free. 1972 er blueslåten som jeg brukte lengst tid på å få under huden, men nå sitter også den som en kul og litt annerledes låt som passer godt inn i låtmaterialet.
Så konklusjonen er at dette er et suverent album fra en artist som har en sangstemme som er få forunt, med både følelse og styrke. Elles Bailey treffer meg hardt, og hun treffer også tiden vi lever i med noen kraftfulle tekster. Jeg er solgt!
Jeg har vært fan av det sør-walisiske rockebandet Scarlet Rebels siden de kom med Show Your Coloursi 2019. Rett fram rock'n roll, ofte med tekster med klare standpunkt i forhold til den politiske veien Storbritannia har vært inne på. Ikke minst viste de det med See Through Blue i-22 med et talende cover med en nærmest djevelsiluett av Boris Johnson. Et album der bandet sa klart ifra i forhold til de økte klasseskillene i UK under de konservatives styre, noe som spesielt manifesterte seg under pandemien.
Nå på dette nye albumet som kom ut før helga er det et litt større spenn i tekstene. Her er det flere låter som omhandler kjærlighet og forhold, som de drivende åpningssporene Secret Drug og Let Me In, der jeg har valgt sistnevnte:
It Was Beautiful er en sår låt som begynner veldig rolig og reflekterende. Om noe som var meget vakkert, og jeg tolker teksten slik at en på det tidspunktet mens det åpenbarte seg ikke skjønte hvor vakkert det egentlig var. Etterhvert blir dette også en skikkelig rocker, men beholder likevel det såre preget, som videoen bare understreker:
Out of Time er en ballade som også er litt sår, om et forhold som ikke er mer og der en innser sine egne feil i forhold til det faktum. Den for meg nye artisten Elles Bailey bidrar meget sterkt på vokal med en dyp og nydelig stemme, så henne vil jeg følge framover.
Men ingen Scarlet Rebels-plate uten låter med en brodd mot det samfunnet bandet er en del av. How Much Is Enough er om grådigheten til de som har mest og som ikke har noe magemål. Streets of Fire er om opprøret, når de som sitter nederst ved samfunnets bord har fått nok og gitt klar beskjed om at de vil ha en forandring, samt om alle krisene kloden gjennomlever akkurat nå:
Til slutt Divide and Conquer, eller "splitt og hersk" på norsk. Temaet er hvordan destruktive ledere setter forskjellige marginaliserte grupper opp mot hverandre for å forhindre at de forener seg i kampen mot et styre som ikke vil de vel. Noe som både har gjennomsyret de fjorten årene de konservative satt ved makten i UK inntil årets valg og Nasjonal Samlings politikk i Frankrike, der velgerne heldigvis i tolvte time klarte å forhindre at de kom til makten:
Igjen gir Scarlet Rebels meg et kruttsterkt rockealbum helt i min gate. Dette er drivende rett-fram rock med inspirasjon fra 80-tallet og det river noe aldeles hinsides i rockefoten. Wayne Doyle er en ypperlig vokalist og frontmann, han har følelse i stemmen når det trengs og han har den aggressive snerten som også trengs når han og bandet vil si fra om en politikk som ikke fungerer for vanlige folk.
Jeg håper inderlig at noen konsert- og festivalarrangører i Norge får opp ørene for dette bandet. Står de f. eks. på plakaten på Tons of Rock neste år møter jeg garantert opp!
Det er to år siden jeg var over meg av begeistring for den forrige utgivelsen til Amanda Ann Platt & The Honeycutters, et musikalsk todelt dobbeltalbum som ga meg mange nydelige låter. Nå er de ute med oppfølgeren, et enkeltalbum med tolv låter denne gangen, 53 minutter med mye vellyd og nydelige harmonier.
Musikken her er i skjæringspunktet mellom folk og country, jeg har allerede nevnt harmoniene, det som også preger plata er Amanda Ann Platts klare, men på samme måte milde stemme. Og så har jeg et klart inntrykk av at låtene er spilt rett inn, i "one take" som man sier på fagspråket. Det gir det hele en unik autentisk atmosfære, og musikernes små kommentarer eller litt latter før og etter låtene er heller ikke luket bort. Jeg føler derfor en helt spesiell nærhet til musikken og de historiene som fortelles.
Som med åpningslåten Mirage, som betyr luftspeiling. Om en opplevelse på en kafé i New England og tankene som kommer utifra det. Jeg liker hvor fint pianoet starter låten, som utvikler seg til å bli en av de fineste på skiva:
Forever handler egentlig om det stikk motsatte av det tittelen antyder, nemlig at ingenting varer evig. Sjøl et forhold varer ikke evig, for før eller senere dør den ene, og så den andre. Her elsker jeg bl. a. koringen på slutten av låten, en av disse små detaljene som gjør at dette er en så gjennomført fin sang:
On the Street Where You Live er også en av mine store favoritter på denne skiva. Den glir så behagelig og vakkert avgårde. Jeg føler at jeg duver med i en fortelling om det å gå gjennom gata der et menneske en setter høyt bor. Det er en atmosfære av lengsel her som er rett ut betagende:
Pocket Song er om savn, det å savne et menneske som ikke lever lenger, om å bevare minnene i en egen lomme i hjertet. Dette var den første singelen fra skiva, og jeg liker at musikken er mer lystelig enn hva temaet skulle tilsi. Det er et tegn på at minnene en har om denne personen er udelt gode:
Til slutt tar jeg med The Muse of Time, en enkel og god låt om å ta vare på de gode minnene i livet:
Jeg vil også trekke fram The Lesson, der Platt forteller om lærdommen hun fikk på en "Open Mic"-seanse i ungdommen, da en eldre kar kom fram og sang en sang som betød mye for foreldrene hans da de var unge. Saint Angela går i en roligere takt enn de sangene jeg har posta her, men er likefullt en vakker perle.
Jeg opplevde igjen at jeg måtte jobbe litt mer med de rolige låtene for å få de under huden, men det var verdt det. For dette er ei skive og puste ut til og la de negative vibbene som lett kan ta overhånd få fyken for en stund. Musikk til å få ro i sinnet av dette her.
Orville Peck (eg. navn Daniel Pitout) er blitt et fenomen i amerikansk country etter hans albumdebut med Pony i 2019, EP-en Show Pony året etter og Bronco i-22. Han er homofil og har bært ulike masker hele karrieren. Nå bærer han stort sett det som ser ut som en B-gjengmaske. Med sitt tredje album Stampede realiserer han nå drømmen om en plate med duetter med artister han setter høyt.
Og hva er vel ikke bedre enn å åpne albumet med en duett med Willie Nelson. Og det var faktisk Nelson sjøl som foreslo for Peck at de skulle spille inn Cowboys Are Frequently, Secretly Fond of Each Other, originalt gitt ut av Ned Sublette i 1982 og bl. a. covret av Nelson i 2006. Den 91-årige legenden er fortsatt aktivt turnerende og plateutgivende musiker og er her altså med på å fronte skeives sak i den vanligvis sterkt konservative countrykulturen- og musikken.
En annen sann legende, Elton John er også med når han og Peck tar for seg hans Saturday Night's Allright (For Fighting). Og dette svinger det meget godt av!
Så synes jeg det er skikkelig kult at Peck også har med countryrebellen Margo Price, som faste lesere av bloggen vet at jeg er en stor fan av. Og det kan ikke være Margo Price uten at det er en skikkelig "In your face"-låt, skrevet av henne for anledningen, You're an Asshole, I Can't Stand You (And I Want a Divorce):
Det er såvidt jeg kan se åtte originallåter og sju coverlåter her, og duettpartner Kylie Minouge har vært med på å skrive Midnight Ride, der DJ-en Diplo også er med på låten:
Så er det kanskje noen som vil reagere på at Peck her har kvinnelige duettpartnere med tema om kjærlighet og forhold når vi vet at han er homofil. Mulig noen synes det er lite troverdig. Men her tenker jeg at han må ytes kunsterisk frihet. Dessuten spiller man en rolle når en skal framføre en tekst, og da tenker jeg dette fint går. Det er da også mannlige duettpartnere her, med tekster om det samme, som Teddy Swims og Nataniel Ratliffe, så da mener jeg at albumet må bedømmes utifra det kunstneriske og musikalske.
Fargede countrysangere har vi heldigvis også fått en del av etterhvert, og Mickey Guyton er kjent for kamplåtene Black Like Me og What Are You Gonna Tell Her? Hun går meget godt sammen med Peck her i Where Are We Now?
Til slutt tar jeg med Death Valley High, sammen med Beck, en tøff og kul låt:
Ellers er The Magnetic Fieldscoveren Papa Was a Rodeo med bluegrassartisten Molly Tuttle en stor favoritt. Men her er det mange solide låter og mange sterke artister som Midland, Debbii Dawson, Allison Russell, Noah Cyrus, Bu Cuaron og TJ Osborne fra countryduoen Brothers Osborne, som også har stått fram som homofil.
Eneste innvendingen jeg har er at det kanskje gapes over vel mye sjangermessig, noe som gir et ørlite rotete inntrykk. Men hovedinntrykket er at Orville Peck kommer ned med beina på jorda her, og han er en artist det skal bli utrolig spennende å følge framover.
Da et av mine favorittband American Aquarium kom med nytt album for en drøy uke siden merket jeg en låt der BJ Barham hadde med en for meg ukjent artist ved navn Katie Pruitt på en av låtene. Nysjerrig som jeg er sjekket jeg henne ut, og det er hennes album fra april som jeg har hørt mye på i dagene etter.
Pruitt albumdebuterte i 2020 med Expectations, som beskrev hennes reise fra å vokse opp som skeiv i et sterkt kristent område i Georgia. Iflg. hennes bio på Spotify fikk hun mange tilbakemeldinger på at låtene hennes hadde spilt en viktig rolle i livene til flere lyttere. Med den bakgrunnen ga hun i vår så ut sitt andre album, og her ser hun mer innover og tar for seg kjønnsidentitet, sjølmedlidenhet eller mangel på sådan og kampen for fred meg seg sjøl i en verden preget av usikkerhet og kaos, samt viktigheten av å leve ut sitt rette jeg.
Og det åpner med to rimelig kraftfulle låter. All My Friends er om å komme tilbake til der en vokste opp og se at ens venner derfra stadig finner nye ting å tro på, de skifter mantra i livet annenhver uke og hun må bare unfriende "The Jesus freaks". En fortelling om den kaotiske tiden vi lever i nå.
White Lies, White Jesus And You er en enda sterkere låt med en video som virkelig understreker budskapet. Om å kjenne på skeive følelser i et kristent miljø der det å være skeiv defineres som en stor synd influert av djevelen som vil lede en ut i synd og fortapelse. Det er nok mye verre for unge skeive i USA i kristne miljøer enn det er i Norge, der konverteringsterapi nå heldigvis er forbudt ved lov.
Self Sabotage er også en sterk låt om å slite med selvbildet og ikke føle at en er noe verdt. Og det å innse at en kan ikke elske hun som hun er glad i før hun kan elske seg selv. Det er en desperasjon i Pruitts vokal her som gjør at låten og teksten går gjennom marg og bein for å bruke en gammel floskel.
I første verset av rolige og stemningsfulle Naive Again bekrefter Pruitt at hun ikke har en religiøs tro:
I don't believe in fairytales / Now that I've seen behind the veil / No pot of gold, no man upstairs / Just piles of bills and unanswered prayers.
For et amerikansk publikum er nok det sterkere kost enn her i langt mer sekulære Norge, i mange kretser er rett og slett det å ikke tro fy-fy. Og det kreves nok mer mental styrke å gå ut offentlig med det enn her til lands. Så full respekt til Katie Pruitt her!
Til slutt The Waitress, om å elske hun som serverer for de rike og som lufter hunden sin mens de kristne er opptatt i sine kirker. En låt og tekst om frigjøring, om å la henne komme ut i verden og ikke la henne stå på stedet hvil i en tilværelse der hun ikke får brukt sine talenter:
En annen låt som gjør inntrykk er Jealous Of The Boys, som er om det å være lesbisk og se guttene stikke av med de fine jentene du sjøl ser på. I det hele tatt er det bare avslutningssporet Standstill jeg ikke får helt under huden, ellers er dette et album som gjør et dypt inntrykk. Og jeg får en enorm respekt for en amerikansk artist som både står støtt som skeiv og som ikke-troende. Som jeg har vært inne på er det tøft mange steder i USA, spesielt i Midt-Vesten og i sør.
