Den engelske indiepopartisten Florrie (Florence Ellen Arnold) fra Bristol har gått en del på repeat hos meg den siste uke med det nye albumet sitt. Hun er fra tidlig av trommeslager og etter at hun jobba noen år som såkalt session drummer fant hun ut at hun også likte å synge, og begynte å gi ut musikk sjøl. De siste ti årene beskriver hun i sin presentasjon på Spotify som en musikalsk berg-og-dalbane der det å bli signert av et stort plateselskap for å si bli droppa har gjort at hun foretrekker å være uavhengig og kunne gi ut sin musikk slik hun vil ha den, og når hun vil. Og med 266000 følgere på Spotify kan en trygt si at det er et valg som kan forsvares.
Det som møter meg på denne skiva er det jeg vil si er klangfull og til tider særs fengende musikk. Tekstmessig virker Florrie som en talsperson for "Generasjon Prestasjon", ungdomsgenerasjonen vi har nå der mange føler et intenst press om å prestere både på skole, jobb og i fritid, og være mest mulig perfekt. Det går fram av tittel- og åpningssporet som godt kan kalles et oppgjør med dette presset. Men der Florrie også sier at det er viktig at man beholder sine vakre drømmer.
Jeg merker mye positivitet i Florries musikk, og sjøl om hun også kommer inn på nedturene livene gir så er det en såpass god aura rundt det hele at det er det inntrykket av positivitet som jeg sitter igjen med. Det er noe vi virkelig trenger i dagens verden, og der er Florrie en fin bidragsyter. Det viser hun også her på Never Far From Paradise:
Min største favoritt på denne skiva, og den låten som gir meg en god gåsehudfølelse er Kissing In the Cold, en litt mer neddempa låt der Florrie ser tilbake på et tenåringsforhold som fortsatt gir gode minner. En atmosfære av lengsel slår igjennom både i Florries vokal, i musikken og i videoen. Det gjør den til en ubetinget popperle for meg, og sjølsagt inn på min liste over mine nominerte til Årets låt 2024.