Når du ser navnet The Courettes går nok tankene, som det gjorde hos meg, til de mange jentebandene som gjorde det stort på 60-tallet. Men navnet er nok ikke tilfeldig valgt, for når jeg hører på ekteparet Flavia & Martin Court som utgjør den engelske duoen The Courettes så går tankene tilbake til 60-tallet. Men en annen artist jeg føler svever over denne musikken er Tracey Ullmann og hennes ikoniske album fra 1983 med 60-talls tøtsj, You Broke My Heart In 17 Places.
Ekteparet Court har gitt ut musikk som The Courettes siden 2016, og dette er deres 5. ordinære studioalbum. Og for å si det sånn, jeg elsker denne skiva! Det har nok med nostalgi å gjøre, men det er også fengende og upretenisøs musikk som kun er ment å underholde. Og noen ganger trenger vi det nå i 2024 med all den dritten som foregår rundt om i verden.
California er en herlig låt som handler om det de fleste turnerende musikere kan relatere til, du har noen der hjemme som du savner og som du gjerne skulle hatt hos deg.
Når det gjelder Here I Come har jeg hr. og fru Court sterkt mistenkt for å stjele rått fra Blondie og One Way Or Another fra Parallel Lines (1978). På et punkt i refrenget er det umiskjennelig den Blondielåten. Men ellers er dette The Courettes fullt og helt.
Min aller største favoritt her er Wall of Pain. Ingen hyggelig tittel, men musikalsk er dette en så varm og god låt som jeg bare falt helt pladask for så snart den kom i gang etter fiolin-introen. Såpass at dette faktisk er en av årets låter for meg til nå!
Boom Boom Boom er en herlig leken låt og er et eksempel på at Courtparet klarer å gjøre sin retromusikk relevant også i 2024. Jeg føler meg hensatt til 60-tallet, men samtidig så føler jeg også at dette går fint inn også nå. Sjølsagt har det å gjøre med at musikk er tidløs, men det viser også at det som ble lagd på 60-tallet var mye kvalitet.
Som på California har duoen med La La Brooks fra The Crystals på Run Run Runaway. Det er hun som har hovedvokalen på Crystalshitene Then He Kissed Me og Da Doo Ron Ron. Dette er også en nydelig låt.
Tretten låter er det her og jeg må bare ta med avslutningssporet For Your Love også, for det er den eneste der også Martin Court er med på vokal. En litt annerledes låt, og her er de i det litt lekne hjørnet.
Jeg kunne like gjerne posta noen av de sju andre låtene istedet og vært like begeistra. For dette er ei skive jeg trengte nå. Glad, upretensisøs musikk laget med hjerte og kjærlighet for musikken. Jeg bare nyter det her og jeg kommer til å spille dette albumet mye utover.
Of All Things er et ungt rockeband fra Bergen på vei opp og fram og nå ute med sitt debutalbum. De har jobbet seg oppover de par siste årene med div. singler og en EP-utgivelse før dette albumet her ble sluppet for en uke siden.
Det som møter meg er melodiøs og fengende rock som sitter nokså umiddelbart hos meg. Et godt eksempel på dette bandets lydbilde er I'm Not Tired Of You, forresten en litt annerledes måte å formidle at en er glad i en person på. Denne låten fenger meg skikkelig med sitt trøkk og et driv som en bare må bevege seg til.
Vokalist og gitarist Emma Putnams vokal er på dene låten mild til en rockevokalist å være, men likevel føler jeg at den står godt til musikken. På Are You Over It? trøkkerhun mer til og viser at hun har en god variasjon i sin vokalteknikk.
På I Want To Be Mean trøkker bandet skikkelig til, noe som også må gjøres med en slik tittel. Dette er en rå, herlig rockelåt fra start til slutt.
Jeg elsker både det melodiøse, trøkket og drivet i musikken og riffene. Of All Things er dermed en totalpakke som fascinerer meg og som jeg tror vil kunne prege norsk rock i de kommende årene. På avslutningslåten You've Got To Know viser de også at de kan variere sitt musikalske uttrykk, de er altså et band som ikke er fremmed for å eksperimentere litt, noe som er en klar styrke.
Feet In The Heart og Going Red Going Green er også sterke låter og kombinert med de andre låtene er dette en mer enn solid debut.Of All Things er et band som kombinerer ungdommelig råskap med melodiøsitet, og det gjør de til et band det skal bli meget spennende å følge framover!
Steve Forbert er en av disse artistene som har fulgt meg nesten hele livet. Oppdaga han på begynnelsen av 80-tallet, han debuterte med Alive On Arrival i 1978 og Jackrabbit Slim fra året etter er også en klassiker.
Han gir fortsatt ut musikk, jeg skrev sist om han da han i -22 ga ut Moving Through America. Han er tilbake nå med en ny samling låter med temaer henta fra dagliglivet. Forbert har aldri vært særlig politisk, det er hverdagslivet som stort sett er det sangene hans kretser rundt. Og vi trenger også slike artister, som gir oss låter vi kan nikke gjenkjennende til og tenke at dette kan vi relatere til.
Som med Purple Toyota, der han konkluderer med at nye biler i dag ser ut som regnvær, med andre ord, de er kjedelige.
Sound Existence er om å være glad for det en har og ta vare på det. Så lenge du har et greit sted å bo, en grei plass å parkere og et trygt nabolag så har du det du trenger for å kunne leve det gode liv.
Største favoritten min her er The Blues, om nedturene vi alle får i livet og at det handler om å komme seg gjennom de slik at en kan sette pris på de gode opplevelsene igjen. Det er en så positiv rytme i denne låten at sjøl om den er om det å være nedpå så er det likevel en humørpille vel verdt å høre på når en er nedfor.
Helt tilbake til 1976 fikk visesangeren Stanley Jacobsen en radiohit med I morgon, i morgon. Det var om å nyte dagen i dag med å ligge i enga og slappe av, men at i morgen skulle en gjøre alt som lå på det som mange i dag på dårlig norsk kaller "to do-lista". Et av de gjøremålene var å "banke opp han Knut ...". Vel, Forbert tar en Stanley Jacobsen med Tomorrow Song der han fastslår at dagen i dag er til for at du kan sove lenge og slappe av og sette problemene til side, for morgendagen er bare en dag unna og da kan du få gjort alt du må.
Jeg vil også trekke fram Pour A Little Glitter On It, Baby, om å spisse opp hverdagen av og til for å gi livet en ny gnist.
De fem andre låtene er også gode hverdagshistorier uten så mye staffasje, så dette er en Steve Forbert-skive slik vi kjenner han. Og egentlig er det godt med slike artister du kan vende tilbake til gang på gang fordi de alltid gir deg det du trenger der og da. Du hører at det er umiskjennelig Forbert, eneste forskjellen fra 1978 er egentlig at stemmen er mer rusten. Ellers er det trygge gode Steve Forbert, og det holder i lange baner for meg også i 2024.
Symfonimusikk alene har aldri vært min greie, men når det kombineres med metal, da er jeg med for fullt. Symfonisk metal er sammen med powermetal de undersjangerne jeg er mest glad i innenfor metalrocken, og når Nightwish som et av de største bandene innenfor dette segmentet kommer med nytt album er det høytid.
Iflg. Wikipediaartikkelen om albumet er tittelen et ord laget av bandmedlem Troy Donockley som skal si noe om "følelsen av tid, historie og minne og det å være forbundet med tidligere generasjoner som har hatt sine liv, sine oppturer og nedturer, men som ikke eksisterer lenger bortsett fra som atomer spredt over hele universet. Vi kommer sjøl til å være i den tilstanden snart, og det bør gi alle noe å tenke på."
Tittelsporet åpner skiva og er kun symfonisk der vakkert fløytespill av nevnte Donockley og Floor Jansens rolige vokal preger det hele. Men når den er ferdig braker det skikkelig løs med det over ni minutter lange eposet An Ocean Of Strange Islands. Ja, det bikker nesten over til å bli vel heseblesende etter min smak. Men denne komposisjonen har så mange musikalske fasetter at det er umulig å ikke finne detaljer som jeg blir skikkelig fascinert av.
The Day Of ... er muligens inspirert av coronapandemien, men uansett tolker jeg den som en advarsel til oss mennesker om at vi må være beredt på å møte enda større kriser enn det pandemien var. Og spørsmålet er jo om det er noe vi klarer.
Noe av det jeg liker best med symfonisk metal er hvor mektig og storslagen musikken er, sånn sett sparer ikke Nightwish på noe her. Alle låtene, eller komposisjonene har dette mektige og storslagne ved seg. Men samtidig blir også det sårbare og skjøre aspektet ved livet framhevet, som i åpningen av Perfume Of The Timeless, som er et stykke musikk som nettopp knytter forbindelsen mellom tidligere generasjoner og oss som befolker Jorden akkurat nå. At vi er et resultat av millioner av kjærlighetshistorier opp gjennom menneskehetens eksistens.
Komposisjonen som gjør mest inntrykk er imidlertid The Children Of 'Ata. Det er nok fordi den peker på noe som har skjedd i vår tid, på det mennesker som fortsatt lever har opplevd. Dette handler nemlig om seks tenåringer fra Tonga som etter et skipsforlis strandet på den avsides og ubebodde øya 'Ata i 1965. Der overlevde de i 15 måneder før de ble funnet. En fantastisk historie som forteller noe om menneskets overlevelsesinnstinkt og hvilke krefter vi kan mobilisere når det er selve det å overleve som står på spill. Musikalsk er også dette enormt fengende, og det er en historie som jeg kan leve meg inn i. Og når de var bare seks regner jeg med det ikke oppstod hierarkier som William Goulding beskrev i Fluenes Herreog som gjorde enormt inntrykk på meg da jeg leste boka og så filmen som barn/tidlig tenåring.
Med et unntak får vi også alle komposisjonene i en orkesterversjon, slik at alt i alt varer albumet i 2 timer og 17 minutter. Det ene sporet som ikke har en orkesterversjon fascinerer meg. Hiraeth er iflg. Wikipedia et walisisk ord som ikke har en direkte engelsk oversettelse, som blir forbundet med en hjemlengsel preget av sorg og tristhet over de som er døde, også med et nostalgisk element. Dette er en komposisjon som minner litt om tittelsporet, vi får bl. a. ikke metalelementer i musikken før i siste del. På alle måter et vakkert spor.
Dette er igjen et solid og mektig album fra Nightwish. Som nevnt synes jeg den første komposisjonen jeg postet er litt vel heseblesende i starten og den som kommer etter den, The Antikythera Mechanism er litt anmasende og jeg får ikke helt tak på den. Bortsett fra det så er dette musikk som er til å elske, enkelt og greit. Den storslagne og mektige atmosfæren som slik musikk må ha er der i fullt monn, og da blir jeg bare revet med.
Det er et vemodig album som Claudia Scott har kommet med nå. Et album der musikken og tekstene bærer preg av at hun mistet sin kjære samboer i kreft for et par år siden, men også tapet av andre som stod henne nær som hun har opplevd de seneste årene. Musikken er neddempet, og vokalen er vár og ekstra følsom. Flere av låtene har kommet ut som singler eller på EP-en med fire av de som kom i november ifjor. Så jeg kan si at jeg var forberedt. Men det er godt å ha helheten her nå, der vi får Claudias vei gjennom sorgen, nakent og ærlig.
Men tittellåten, som også åpner skiva er hyllesten til bestemoren, en kvinne som ble kalt The Belle Of Singapore. Vi får et innblikk i livet til denne sterke kvinnen og Claudia forteller den med várhet, nærhet og respekt.
Men det er altså samboerens sykdom og død som på en måte er rammen rundt denne skiva, og i Baby, Don't You Leave Me This Way møter vi sorgen og fortvilelsen over den uutholdelige tanken det er å miste sin kjære lenge før en trodde at det skulle bli aktuelt. Det er om å se sin kjære bli mer og mer preget av sykdommen og å innse at dette går mot slutten. Altså noe av det vondeste vi kan gå gjennom i livet. Og egentlig er dette en sang om ventesorg, det at sorgen starter ennå mens ens kjære er i live.
You & Me & Billie er om de gode minnene, her fra sorgløse turer med båten, bare de to og det jeg tolker som hunden deres. Dette er vakkert og nært igjen, mer er egentlig ikke å si.
Da jeg for en snau måned siden skrev om debutalbumet til Caitlin Palm nevnte jeg hvor godt det var å få en kvinnelig stemme inn i norsk countryrock. Vel, en slik stemme har Claudia Scott vært i en mannsalder og vel så det, og hun har en låt på skiva som viser den siden av henne, A Pitiful Man. Den røsker litt opp i melankolien, og det er godt at hun har funnet plass til en slik låt også.
Ellers finner vi her en sterkt neddempa versjon av Kris Kristoffersons legendariske Sunday Mornin' Comin' Down, som K:M: Myrland laget en glitrende norsk versjon av med A.A'sSøndags Morgen. Claudias versjon er hennes helt egen og hun gjør den på nydelig vis. Og så har hun med den engelske versjonen av Terje Tyslands klassiker Heile Livet For Dæ som han spilte inn med nettopp henne som duettpartner. Her har hun Casinoo Steel med, og dette blir like ekte og nært som i den norske versjonen, om ikke mer.
Når vi legger til Patch Of Blue Sky, Playing With Fire og Wintertime In Nashville har ClaudiaScott laget et ekte og nært album som berørerlangt inn i hjertet. Et album det står stor respekt av, med låter som mennesker i sorg kan kjenne seg igjen i og finne trøst i.
Jeg har hatt Nora Legrand på radaren en stund med tanke på albumdebut. Men det var først da jeg leste en artikkel om og med henne i Romsdals Budstikke i forbindelse med plateslippet denne uka at jeg fikk kunnskap om at hun som meg er romsdaling. Hun er fra Torvika i Rauma kommune og hennes fulle navn er Nora Elise Legrand Gjerdset. Skiva kom altså nå fredag og siden har den gått på repeat hos meg.
Mange av låtene på skiva er fengende country, som jeg elsker. Spesielt åpningssporet Working Girl er en knallåt. Musikalsk er den en aldeles herlig innertier, men den treffer meg også tekstmessig. Hun forteller i intervjuet med Romsdals Budstikke, som dessverre er bak betalingsmur for dere som ikke abonnerer at hun for å få endene til å møtes har hatt forskjellige jobber til tross for at det er musikk hun ønsker å leve av. Og hun har tydeligvis opplevd som meg at en 9-4 jobb nødvendigvis ikke er det viktigste i livet.
Our Friends Don't Think I Deserve You er om det å føle seg underlegen i et forhold på den måten at en kjenner på en følelse av at en ikke fortjener partneren. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det, men sjøl om temaet er ørlite trist så er låten fengende og nynnbar.
En låt som går i en annen takt er Annie, den fine historien om den kule og gode venninna som klipper vekk alt håret bare fordi hun vil det. En historie om et verdifullt vennskap fortalt på en så fin måte at jeg ser for meg de to ha det kjekt sammen og bygge hverandre opp.
Til slutt tar jeg med tittellåten Paper Sky, som er litt småmelankolsk og ettertenksom. Om tankene en har i 20-årene om hvilken retning livet skal ta. Dette er en låt som sakte men sikkert har krøpet inn under huden på meg og som jeg er blitt skikkelig glad i. Og som sier meg at vi har å gjøre med en artist som på en ypperlig måte håndterer både fengende og mer ettertenksomme låter.
Ellers vil jeg trekke fram Smoking Gun, som er en litt skranglete, men deilig fengende låt, og Mercy On My Mama, som er en hyllest til en mor som alltid er der også når hun fysisk ikke er tilstede-
Vi er heldige som har en hel hær av unge, lovende og ekstremt dyktige country- og amerikana-artister her i landet. Nå kan vi trygt føye til Nora Legrand på den lista, for dette er en sterk albumdebut som vitner om en artist som vil kunne gi oss mye god musikk de kommende årene. Hun forteller i det ovennevnte avisintervjuet at hun håper at denne skiva skal bli springbrettet til å leve av musikken, som er det som hun føler gir mest mening i livet. Det har hun etter min mening alle forutsetninger for å klare!
Helt siden platedebuten med 5 på midnatt i 1982 har Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle fulgt meg, og Ingebretsen er slik jeg ser det en av våre aller beste låtsnekkere. Han har alltid hatt en egen evne til å si fra om det han mener er feil i samfunnet, han har langet ut mot urettferdighet, undertrykkelse og maktmisbruk, og han har alltid stått last og brast med menneskene som sitter nederst ved samfunnsbordet. Han er rett og slett en musiker og låtskriver som jeg har enorm respekt for, og ethvert samfunn trenger slike kunstnere som refser makta for deres feilgrep overfor vanlige folk.
Denne skiva her, som markerer bandets 50-årsjubileum er intet unntak. Arbeiderpartiet proklamerte under valgkampen til forrige Stortingsvalg at nå var det vanlige folks tur. Ingebretsen tar opp hansken med låten med samme navn, der Støre, Barth Eide, Vedum, sentralbanksjefen og Israel får så hatten passer. På slutten slår han da også fast at nå må det være Palestinas tur. Musikalsk er det en herlig, fengende låt og i mine ører noe av det fineste og viktigste som er laget på morsmålet i år.
Albumet heter 18. September, og sjølsagt var det utgivelsesdagen. Og i tittellåten får vi vite hvorfor akkurat denne datoen betyr så mye for Ingebretsen. Det var den dagen i 1979 at Vålerenga Kirke brant, noe som førte til udødelige Vålerenga Kjerke, Bjølsens mest kjente låt og som man nærmest kommer i sakral stemning av når den synges av hele stadion før Vålerengas hjemmekamper. Men 18. september var også datoen da Ingebretsen måtte steppe inn for sin svigersønn og ta imot sitt første barnebarn på fødestua siden barnets far var nekta opphold i Norge. En urettferdighet som han og Bjølsen har vært innom på en tidligere skive, og han har da også engasjert seg og støttet arbeidet til foreningen for de som arbeider for sakene til ektefeller og par som ikke får leve sammen grunnet vedtak fra utlendingsmyndighetene. Og da også barn som blir atskilt fra en av sine foreldre. En sterk låt som kaller på våre innerste følelser dette.
Det er et luksusproblem å velge blant de tolv låtene på denne skiva, fordi alle fortjener å bli framheva. Som Fisker'n Ali, om han som kom hit som flyktning men som har fortsatt med sin lidenskap for fiske. Om det er jobb eller hobby for han her i Norge vet jeg ikke, men at dette er historien om en flyktning som bidrar positivt til samfunnet vårt får jeg et klart inntrykk av.
Kirsebærlikør er låten om de små gledene i livet, om paret som også i Vålerenga Kjerke ble omtalt som de som flytta inn i bydelen for å være med og gi den nytt liv. Nå har de en hage og vekster som det kan lages kirsebærlikør av. På den måten trekker Ingebretsen og Bjølsen linjene fra tidlig 80-tall og til 2024 på en vakker måte.
Trond Ingebretsen er en naturens mann, og i Ørna på Langvassåsen forteller han om møtet med en ørn under en tur ut. Som ved en skjebnens ironi kommer da denne låten ut bare et par uker etter at en ung kongeørns angrep på flere mennesker, bl. a. på en 1-åring bare noen kilometer fra der jeg bor var en toppsak i nyhetene. Dynamitt-enka og jeg er om hun som var barnevakt for Ingebretsen da han var 3 år og som det viste seg gjorde en formidabel innsats for landet under krigen. Slottsvakta er den bittersøte historien om hvordan det ble slutt på Ingebretsens dager som gardist. Det er historier som jeg ikke kan unngå å leve meg inn i, jeg kan på netthinna se for meg 3-åringen som holder Dynamitt-enke Wendel i hånda mens fakkelstafetten til Oslo-OL i -52 farer forbi.
Ingebretsens far Trygve spilte på Vålerenga på slutten av 20-tallet og utover på 30-tallet. Kremen ble han kalt på grunn av sin elegante spillestil. Så da er det ikke så rart at en sang som Fotball i himmel'n er å finne på ei Bjølsenskive. Skapt på grunnlag av barnebarnets spørsmål om hvordan oldefaren feiret skåringer, men som han ikke kunne svare på fordi han ikke var påtenkt da faren var aktiv.
Avslutningssporet Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin) må med. Om bildet av en kurdisk kvinne og frihetskjemper som gjorde et dypt inntrykk på Ingebretsen, og der han trekker linjene til Irans kvinner og deres kamp for frigjøring og likestilling.
Igjen har Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle gitt meg musikk og tekster som berører langt inn i hjerterota. Og som får meg til å tenke over hvilket samfunn vi lever i der vi ikke helt klarer å gi de som lever nederst på den sosiale rangstigen et verdigere liv. Men jeg blir også fylt med takknemlighet for at Ingebretsen og Bjølsen fortsatt er her for å si fra og refse de som sitter med makta, både nasjonalt og internasjonalt for at urettferdighetene, undertrykkelsene og lidelsene fortsetter.
Festplassen er et band bestående av fire veteraner fra Bergens musikkscene de siste drøye 30 årene. Dette er deres andre album, etter Kommer ned fra 2016. Bandmedlemmene har bakgrunn fra grupper som Pogo Pops, Radiofantomene, Alzheimer/Silverspurs og My Mispent Youth. Hvordan jeg kom over de er jeg faktisk ikke sikker på, men de var på lista over nyutgivelser fra artister jeg følger på Spotify for to uker siden.
Og jeg må bare si at dette er likandes musikk. Her er både fengende pop og synthrock, og flere av låtene er blitt favoritter hos meg. Åpningslåten Kjærligheten stiller meg litt til veggs med sitt budskap om ikke å vende ryggen til kjærligheten. Det er jo nettopp det jeg har gjort, for etter det siste bruddet for seks år siden tok jeg etterhvert et bevisst valg om ikke å gå inn i nytt forhold. Det har jeg holdt og trives med det, men så kommer altså dette Bergensbandet og som sagt stiller meg til veggs med denne låten her ...
Bandet består av Halldis Madsen (vokal), Viggo Krüger (gitar/vokal), Roar Ruus Finsås (bass/vokal) og Martin Smith-Sivertsen (trommer). Og for de som har kjennskap til lokalpolitikken i Bergen er sistnevnte et kjent navn, som byrådsleder for Høyre i 2015-16. Kjekt å se folk som har flere strenger å spille på i livet!
Fett & Jovialt er den kuleste låten på denne skiva, den viser spennet dette bandet har i musikken sin. For her får vi servert skikkelig god synthrock, noe som man ikke er ukjent med i Bergen gitt at Hjerteslag vel er landets fremste band på det området. Her har vi også en trompet (tror jeg) i lysbildet, og det også bidrar til at dette er en skikkelig spennende låt.
Men låten som har gått mest på repeat hos meg de par siste dagene er Luftslott. Også det en låt med mye spennende i seg, og så er den fengende på en kul måte. Rett og slett ypperlig håndverk i grenselandet mellom pop og rock.
Til slutt tar jeg med Oppsikt, om alle de som gjør finurlige ting som blir lagt merke til og ja, vekker oppsikt. Men også med en oppfordring om å komme seg ut og oppleve hva livet har å by på. En fengende rocka låt som jeg også er blitt skikkelig glad i.
Men altså, jeg har falt for alle ni låtene her (i tillegg er det et halvannet minutts instrumentalt mellomspill kalt Bølgene). Jeg vil kalle dette livsbejaende musikk som får meg opp av stolen, og som jeg bare vil ha mer av. Noe av det beste og fineste jeg har fått med meg av musikk på morsmålet i år!
Et nytt tilskudd til landets bandflora er Revehiet, et band fra Rogaland som presenterer seg slik på Spotify: "Myntet på ideen om å være et kollektivt tenkende band som spiller organisk og levende musikk". Og det er en proklamering som er som, ja musikk i mine ører!
Når jeg så hører på skiva og lar låtmaterialet synke inn så blir jeg gledelig overraska over at jeg er blitt så glad i denne musikken. Jeg har jo en forkjærlighet for litt uptempo fengende låter. Det er det fint lite av her, men likevel digger jeg de fleste låtene. For det er så mye musikalitet her, det er så mange spennende veier låtene tar, og det er noen små gullkorn av tekster. Samla sett blir dette altså et album som jeg mer enn gjerne hører på flere ganger sjøl om det er lite uptempo.
Ta f. eks. Signe dagen. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at en låt med en slik tittel var henta rett fra bedehuset, istedet er det en nydelig organisk låt om det å slippe hverandre fri. Organisk, fordi det er nettopp det å bekrefte sitt postulat om sin musikalske filosofi Revehiet gjør med denne låten.
Også Fryse Fast er en nydelig låt med en tekst med utsøkte metaforer. Den litt snakkende, slentrende vokalen i versene er besnærende å høre på. Som totalpakke er dette en knallåt!
Bandet består av Kjersti Tingelstad (fele, vokal), Oddbjørn Austevik (vokal, gitar), Andreas Petersson (gitar, piano, vokal), Sindre Petersson Løvold (bass) og Rune Andreassen (trommer). Og det med fela, den gjør noe med lydbildet. Det er ikke alltid det du venter i musikk som dette, så det er oppfinnsomt og det gjør at låtene får en ekstra spiss.
Jeg liker også den ene sangen der felespiller Kjersti Tingelstad er hovedvokalist. En låt som i videoen har et enda sterkere country/amerikanapreg enn på skiva, men det forteller meg at dette bandet liker å eksperimentere og å utforske sin musikalitet.
Tennesse's Finest har også et sterkt skjær av country over seg, kanskje ikke så rart med den tittelen. En låt med vakre harmonier og som jeg derfor får godfølelse av.
Graffittikunstneren Banksy finner vi i en sangtittel med erkjennelsen av at sjøl om en har et visst talent for å tegne så blir en aldri noen Banksy. Dette er en langt mer rocka låt med fete gode riff.
Sammen med gode låter som Benjamin og Følge deg hjem byr Revehiet på et solid debutalbum som fortjener mange lyttere. Dette er et band jeg definitivt ønsker å høre mer fra framover!
Shaboozey, eller Collins Ibunna Chibueze som han egentlig heter er en artist som har tatt meg fullstendig på senga. Hovedgrunnen er nok at jeg i år har vært lite flink til å følge med på hva som skjer på countryfronten i USA gjennom øynene og ørene til YouTuberen Grady Smith. Hadde jeg fulgt han som jeg gjorde før hadde jeg nok fanga opp Shaboozey tidligere. Vi snakker tross alt om en artist som med denne skiva her har toppet Countryalbumlista og totallista Billbnoard Hot 100 over dammen etter utgivelsen 31. mai. Ikke bare det, dette albumet har nådd 10. plass på den norske albumlista og hitsingelen The Bar Song (Tipsy) har toppet den offisielle singellista til Billboard i USA og flere andre land, som Sverige. Låtten har på 5 mnd. kommet opp i 119 mill. avspillinger på YouTube og 725 mill. avspillinger på Spotify. Ikke rart jeg ble tatt på senga!
Shaboozey er 29 år og født i Virginia med nigerianske foreldre. Han blander rap med country, amerikana og rock og på denne skiva her tydeliggjør han sin fascinasjon for country. Rappen er , litt tilbaketrukketjeg hører tydelig at det er bakgrunnen hans, tendensene er der for å si det sånn. Sånn sett er dette et uhyre spennende album, og det er jo bare skikkelig kult at en artist født av nigerianske foreldre går til topps på den amerikanske countrylista! Det må dessuten være meget inspirerende for andre artister å se at en kan slå igjennom med countrymusikk uansett bakgrunn sjøl i countryens hjemland.
Last Of My Kind er en skikkelig kul låt der Paul Cauthen er duettpartner, en artist som sjøl har 2 mill følgere på Spotify og med en stemme som minner om Johnny Cash. Denne låten har et eggende kor som er bare helt herlig. Og hva Paul Cauthen angår skal jeg definitivt sjekke ut hans nye album når det kommer i slutten av oktober.
Annabelle er en fengende låt med med et hook som sitter. Også denne bør ha hitpotensiale.
Highway er også en deilig moderne countrylåt med et refreng som sitter som bare det hos meg. I det hele tatt så viser Shaboozey på dette albumet en sterk evne til å variere det musikalske uttrykket sitt, og jeg synes han kommer meget godt ut av det samme hvilken innfallsvinkel han har til låtene.
Til slutt Let It Burn som er litt countryupop, men som likevel viser at Shaboozey har den feelingen som må til for å nå igjennom som countryartist. Koret her er helt førsteklasses.
Så ja, jeg har sovet i timen som ikke har oppdaga Shaboozey før nå. Noe jeg ikke gjorde før The Bar Song (Tipsy) ble nominert sist uke i MGP Total, en evigvarende konkurranse der vi er noen musikkelskere som hver runde nominerer to låter og så stemmer vi over dem. Og Shaboozey er ikke den første artisten jeg har oppdaget nettopp der.
Men jeg er glad for at han endelig er på radaren min, for dette er et album som bekrefter at har du talent og formidlingsevne kan du slå igjennom hvorsomhelst med hvilken som helst musikk.
På slutten av 1999 gikk VG ut og spurte sine lesere hvilke norske personer folk mente hadde hatt størst betydning for oss i det 20. århundret. Jeg husker ikke hvem som kom på 1. plass, men det jeg husker og som gjorde størst inntrykk på meg var at Mari Boine kom Topp 10. Så allerede da for snart 25 år siden hadde hun altså satt så dype spor etter seg at mange blant oss mente at hun var en av de mest betydningsfulle norske personene på 1900-tallet. Det sier mye om hva hun har betydd for samisk kultur generelt og samisk musikkultur spesielt. Mer enn noen andre har hun nådd ut til et helt land med sin musikk og med det har hun bygd uvurderlige broer mellom samisk og norsk kultur.
Så det nye albumet som hun slapp for en uke siden har jeg tatt imot med ærefrykt, i visshet om at dette er en musiker og en artist som er en nasjonalskatt. Ikke bare for den samiske nasjonen, men også for den norske nasjonen som helhet. Det er få forunt å få den betegnelsen, og derfor var det altså med ærefrykt jeg begynte å lytte til dette albumet.
Jeg kan ikke samisk overhodet, så språklig sett så er dette som å høre min nr. 1 favorittartist for tida, Achille Lauro som bare synger på italiensk, eller mitt nr. 1 metalband AWS, som også kun synger på sitt morsmål, ungarsk. Da er det stemningen i musikken som jeg må føle at jeg klarer å leve meg inn i sammen med låttittelen, som stort sett er det eneste jeg oversetter. Og likeens som de to forannevnte artistene klarer å sette meg i en stemning og klarer å få meg til å leve meg inn i musikken så klarer også Mari Boine det. Jeg blir værende i musikken, og jeg nyter det, fullt ut.
Jeg vil ta for meg de fem låtene som på forskjellige måter er de som har nådd lengst inn i hjertet mitt, men la det være sagt, her er det bare gode låter! Først ute er Olamuttos letne ain som iflg. et nordsamisk oversetterprogram jeg har tatt sjansen på å bruke betyr noe sånt som at fortsatt er vi to. Jeg merker en lengtende vokal hos Mari Boine, og det er i deler av låten en mørk atmosfære som bergtar meg og som suger meg inn i musikken. Og inni der Boines milde stemme som virker beroligende på meg i møtet med dette mørke. Koringen her er også helt magisk. Lengten i stemmen tolker jeg som et håp om at en skal kunne få være to så lenge som mulig.
Mu eadni er Mari Boines epos til sin og sine søstres mor. En kvinne som var kuet på to fronter, av fornorskningen og av et strengt kristent livssyn som ikke tillot henne å ha drømmer om livet. I all sin enkelhet er dette et mektig stykke musikk som berører, og jeg kan høre den respekten Boine har for sin mor for at hun likevel klarte å skape seg et liv.
Vuovi beaivi don eallima addi betyr noe sånt som Den dagen livet gir. Kanskje handler det om å ta vare på dagen vi har fått i dag og å gi den et godt innhold. Jeg vet ikke, men uansett så blir dette akkurat så ekte og nært som jeg forestiller meg en låt med en slik tittel må være. Jeg blir i den stemningen musikken gir meg, og jeg merker at jeg faller helt til ro når jeg hører på denne.
Áhkánsuolu finner jeg ikke noe om hva tittelen skal bety, men likefullt er dette den for meg vakreste låten på hele albumet. Det er noen harmonier her og en instrumentering som bare tar meg midthårs. Det er noen rytmer som jeg ikke forbinder med samisk eller norsk musikk, men som jeg likefullt får følelsen av at passer inn aldeles utmerket. Litt spanske vibber gir det meg, men som sagt føles det helt naturlig. Også her en vokal fra Boines side som får meg til å slappe helt av slik at jeg bare kan nyte.
Til slutt må det siste sporet med, der Boine har med Ella Marie Hætta Isaksen. Lean dás betyr Jeg vil alltid være der, også i vonde tider der du blir undertrykt og herset med. Her er det lett å tenke på Fosensaken og menneskerettighetsbruddet vindturbinene der medførte. Musikalsk er dette en låt som har hitpotensiale, det er et aldeles nydelig refreng, og det er så godt å se den gleden de to artistene viser i studio over å kunne synge denne sangen sammen. Og det er også litt symbolikk i dette ved at Ella Marie er fra den nye generasjonen samiske artister som skal bringe videre tradisjonene fra Boine og hennes generasjon samiske kunstnere og musikere.
Jeg har ikke lest noe forhåndsomtale eller presseskriv før jeg begynte å høre på dette albumet. Rett og slett fordi jeg ville danne meg mine egne inntrykk og mine egne bilder på netthinna som musikken ga meg. Nå mens jeg har skrevet har jeg kommet over en anmeldelse i iTromsø der overskriften er at dette er Boines sterke oppgjør med egen fortid. Det gjør denne musikken enda sterkere for meg, respekten min for henne som kunstner og menneske blir om mulig enda større. Der lærte jeg dessuten at albumtittelen betyr viljestyrke/pågangsmot, ogda faller enda flere brikker på plass for meg.
For dette er et av mine sterkeste musikkopplevelser til nå i år. Det er et album for historien føler jeg det som. Det blir så ekte og så nært når Mari Boine forteller sin egen historie, for sjøl om det er på et språk som jeg ikke forstår å klarer hun å berøre meg langt inn i mitt indre.
Jeg slutter aldri å forundre meg over, men også glede meg over hvor mye musikalsk talent vi har her i landet vårt med 5 mill. innbyggere. Band og artister jeg aldri har hørt om kommer med musikk og album som til tider blåser meg av banen. Det spirer og gror omtrent på hvert eneste nes her i kongeriket, i så stor grad at jeg sliter med å henge med.
Sist ute er bandet med det enkle og fine navnet Blomst. Jeg leser på Wikipedia at bandet ble starta på Trøndertun folkehøgskole i Melhus i 2010, og det varmer et gammelt Trøndertun-hjerte. Jeg gikk der i 1982-83, ikke på musikklinja, men også det året skapte den linja et band som på våren var med i Trønderskmesterskap i rock og fikk noen spillejobber. Og rektor var ingen ringere enn faren til Torstein Flakne. Så at et garasjepunk-band springer ut fra Trøndertun, det er skikkelig moro og viser at den skolen har utvikla seg til å bli en utklekkingsarena for mange talentfulle musikere.
Bandet består av Ida Dorthea Horpestad (vokal, gitar), Lasse Febakke Straum (gitar), Teodor Femyhr-Andersen (trommer) og Stian Fjell Engen (bass) som erstattet Chris Omdahl for to år siden.
Skiva som kom ut nå før sist helg er faktisk deres fjerde album, så jeg skjønner jo at her har jeg gått glipp av mye. Jeg må innrømme at jeg gikk i gang med dette albumet uten å vite hva som møtte meg, jeg leste meg altså ikke opp på de på forhånd. Og joda, dette er rock med mye punk, energi og rytme i seg. Åpningssporet Dans til du dør er en skikkelig kul låt som er litt annerledes enn de andre på skiva. Og den har bare en aldeles rå beat:
Med Jeg er her får vi også den skikkelige punkrytmen som jeg elsker og et driv og en energi som bare tar meg.
Låten som sakte men sikkert har arbeidet seg opp til å bli min største favoritt her heter av alle ting Økernsenteret! En fin og hverdagslig tekst om å møte en venninne på Økernsenteret, henge med henne for kvelden og dele litt vin. Igjen herlig rytme og driv:
Dette er de tre første av de ti låtene på albumet og de setter en god standard for resten. Og fra de velger jeg Sport, som har et kult og distinkt lydbilde. I det hele tatt så er dette tydeligvis et band som liker å variere sitt uttrykk innenfor sin sjanger, og det synes jeg er et stort pluss.
Jeg kan også høre at dette er et tett og samspilt band. Ida Dorthea Horpestad har det trlkket som trengs i sin vokal, noe som gjør at hun får godt fram tekstene. Det er mye spennende på denne skiva, og Blomst er rett og slett et band som jeg er blitt glad i!
Senjahopen er et band jeg har hørt mye om, men som jeg knapt har tatt meg tid til å låne øret til. Så da jeg fikk et tidlig tips om albumslipp 30. august tenkte jeg at tida var inne til å stifte nærmere bekjentskap med denne humørfylte gjengen som er blitt noe nær en nasjonalskatt hvis du bor i Nord-Norge. K.M. Myrland var også en slik artist, stor nordpå men dessverre for lite påaktet av oss søringer. Men når jeg hører på denne skiva med Senjahopen synes jeg det er på tide at de kommer inn og blir værende i øregangene til et anseelig antall sørpå også.
Det er mye humør her, men også ispedd litt alvor og viktig livsfilosofi. Men åpningslåten Festivalsangen er en festlig rocker om å kaste det en har i hendene og reise til Roskilde:
Tittellåten Jenka for en er denne tveeggede låten som på et vis er ustyrtelig morsom, om det å starte dagen med å sitte en time på do med åpen dør! Men det er for at en skal kunne se sjøen flø, og gjennom det blir det jo en del tanker og livsvisdom og hente!
Men låten som virkelig gir livsvisdom verdt å ta med seg videre i livet er Født i går. Moralen er nemlig å leve hver dag som den første og ikke som den siste. For:
Om du leve kvær dag som om det va den siste
Må du angre mens du går og snekre kiste tell dæ sjøl
Da må du tenke på alle som fortjene et unnskyld
Mens du telle alle gangan der du velgte munnskyld eller øl
Dette er ikke noe annet enn utsøkt poesi som vi bør legge oss på minnet!
Men Senjahopen kan også kunsten og berøre. Første singelen fra skiva, Onsdagsrenn er en nydelig liten sak som kaller på følelsene. Om stoltheten en far føler når datteren fullfører sitt første skirenn og hun oppsummerer dagen når hun har gått til køys med at det beste ved det hele var kakaoen etter målgang.
Til slutt må jeg bare ta med historien om han som er så Lett å irritere. Også her er vi nok mange som kan kjenne oss igjen. Litt overdrevet, men jeg har skjønt at det er slik Senjahopen skal være.
Musikalsk veksler dette mellom rock, country og en dæsj amerikana. Jeg hører at denne gjengen er rutinerte og solide musikere som danner en tett og fin musikalsk enhet. Og for dere som ikke kjenner til hvem som er med så er det: Henrik Sandnes (gitar/vokal), Petter Pogo (gitar, vokal), Thomas Hough (bass, vokal) og Kent-Remi Gabrielsen (trommer, vokal). Dessuten har velkjente Kyrre Fritzner gjort en solid jobb som produsent. Derfor er dette blitt et mangefasettert album. Det er fest og moro, det er livsvisdom og du blir også berørt. Å oppleve det på en og samme skive er en sjeldenhet, men når det gjelder Senjahopen er det fullt mulig.
Nilsen's Southern Harmony er et band som er nytt for meg sjøl om de har holdt på en stund, og sjøl om frontmann Bjørn Nilsen er en kjent skikkelse i det norske amerikanamiljøet samt internasjonalt med flere låter som han har skrevet for bl. a. mange amerikanske artister. Nilsen har som en av få europeere flere ganger vært med på Frank Brown Songwriters Festival, en prestisjetung begivenhet, og det sier litt om hans standing også internasjonalt.
Dette er bandets 3. fullengder, de to forrige kom i 2010 og 2019. I låtskrivingsprosessen har Nilsen hatt med seg amerikanerne Austin Church, Ricky Whitley, Jeff Wasserman og Karren Pell. Sjølve bandet består i tillegg til Bjørn Nilsen på gitar og vokal av Erik Nielsen (munnspill), Ken Narverud (bass) og Øyvind Hansen (trommer). I tillegg er Kulsethbrødrene fra The Contenders og Geir Bertheussen musikalske bidragsytere på denne skiva her.
Jeg vil først presentere Sleepy Sidewalk Blues som er en herlig humørpille av en låt. Her er det mye spilleglede og Erik Nielsen briljerer virkelig på munnspillet!
Pray Like You Mean It er musikalsk sett en innertier av en countrylåt, den er da også nominert til Årets countrylåt på LDM Music Awards i staten New York og havnet på spillelista Hot Indie Favorites på spillelistatt til American Songwriter Magazine. Tekstmessig er jeg i stuss om den er ment forkynnende eller om den er ment å ha en ironisk distanse til det religiøse. Jeg lar det stå ubesvart og koser meg heller med musikken.
Holdin' on to Nothin' er en sterk låt om å være på bunn i livet, og både vokalen og musikken gir låten den følesesmessige atmosfæren som en slik countrylåt må ha:
Mens Mississippians er gladlåten som trengs etter melankolien i den forrige. Det er bare å slippe seg løs og bevege kroppen til denne!
Cool Sailing er en fin avslutningslåt der en av samarbeidspartnerne på låtskriversida, Ricky Whitley er med på vokal, en kar som har bare to låter og 25 følgere på Spotify. Noe som sjølsagt sier ingenting om kvalitetene en artist besitter, noe Whitley beviser her.
Denne plata er skikkelig godt country- og amerikanahåpndverk. Bjørn Nilsen lager låter som berører og sammen med meget dyktige musikere er dette blitt et album som jeg er blitt skikkelig glad i. Lonely Was My Middle Name, en nydelig hyllest til en partner som bragte en ut av ensomheten, Divine as a Day Can Be og Me in You er også nydelige låter som treffer hjertet mitt.
Vilde Bye er en ung artist og låtskriver fra Tromsø som nå er ute med sin albumdebut. Men hun har gitt ut låter en stund og på en sjøltitulert EP fra 2022 er noen av låtene fra dette albumet med. Hun har fått gode kritikker for sin musikk og sine konserter, og er absolutt en spennende artist og følge.
Det er en fin spennvidde i lydbildet, det er klangfullt, det er melodiøst og mange spennende elementer i en miks av folk, country og amerikana. Bye har en distinkt og det jeg vil kalle naivistisk stemme som er litt skarp enkelte ganger. En stemme som så absolutt skiller seg ut og som er meget fin å høre på når du får vent deg til den.
Åpningssporet Denial er en spennende låt med et tidlig taktskifte:
Så til en låt som virkelig har bergtatt meg, Funny Thing. Musikalsk minner den meg om en artist jeg tror verken Vilde Bye eller noen andre i Norge har eller hatt på radaren, Taylor Mitchell. En 19 år gammel canadisk folkartist som tragisk døde da hun ble angrepet av præriehunder i en nasjonalpark i Nova Scotia i oktober 2009. Hun rakk å gi ut et album, For Your Consideration, et album som viste hvilket stort musikalsk talent hun hadde. Jeg skrev om henne bare to mnd. etter at jeg oppretta denne bloggen høsten 2011, og altså, Funny Thing har et lydbilde og noen harmonier som automatisk får meg til å tenke på Taylor Mitchells musikk på det ene albumet hun rakk å gi ut. Det er jammen meg snålt hvordan musikk kan gi en slike assosiasjoner, men dette her er altså en låt Taylor Mitchell fint kunne ha hatt på repertoaret sitt.
Because of You er en nydelig liten kjærlighetserklæring til den personen som har klart å få en til å komme seg ut av en mørk periode og opp og stå igjen, for å si det sånn. En låt som treffer meg i all sin enkelhet:
Adore/Ignore er den mest countryinspirerte låten på skiva og med en tekst som passer så innmari godt til den sjangeren, nemlig om den personen som du ønsker å ignorere, men som du bare må innrømme at du ser opp til. Jeg synes Vilde Bye er flink til å få fram de motstridende følelsene i teksten på en ypperlig måte, og jeg klarer å leve meg inn i disse følelsene som formidles.
Dette er et behagelig album å høre på, det er kun én låt som jeg ikke har klart å ta helt til meg, ellers er dette musikk og en vokal som tiltaler meg. Det er hverdagslige historier som fortelles, mye om relasjoner til andre mennesker, det være seg vennskap eller kjærlighet. Vilde Bye har en god formidlingsevne og den spesielle vokalen hennes gir tekstene en ekstra troverdighet. Ingen ringere enn Torgeir Waldemar har produsert skiva, og han har gjort en meget god jobb.
Vilde Bye er rett og slett en artist som det skal bli spennende å følge framover!
