Frank Hammersland er godt kjent som frontmann i Pogo Pops og Popium og var med det en fremtredende musiker og låtskriver som dessverre døde så altfor tidlig, bare 53 år gammel av kreft i januar ifjor. Han var da nesten ferdig med sitt fjerde studioalbum, og i tida etterpå har gode musikkvenner jobbet med å ferdigstille albumet. Da med Hammerslands ønsker for skiva som rettesnor, bl. a. når det gjaldt hvem som skulle synge de to låtene han ikke rakk å legge vokal på. Hans valg der var Sgt. Petter og Marte Wulff.
Det er sjølsagt med stor ærefrykt og respekt at jeg hører på dette albumet. Det er tross alt en stor artist og låtskrivers siste verk, en siste hilsen fra en som gledet mange med sin musikk. Her må også stor takk rettes til de som i halvannet år jobbet med å ferdigstille Hammerslands siste musikalske vilje. Sentrale her har vært produsentene Yngve Sætre, Bjarte Jørgensen og Vidar Ersfjord, samt David Aasheim som har mikset plata, med unntak av at Yngve Sætre mikset Shimmer From The Lighthouse.
Det begynner med Wheel Inside The Wheel. Dette er en nydelig låt som har en spennende effekt med et parti med det jeg vil kalle en stakkato framføring som jeg må innrømme var litt vanskelig å venne seg til, så uvant som det er. Men etterhvert føler jeg at det fungerer riktig så bra, og jeg vil også trekke fram plystresekvensene som bidrar til å gjøre denne låten så spennende som den er.
Must Have Been Yesterday er også popmusikk av høy klasse med mange elementer som jeg liker. Her er både historien om sjømannen som har havet i sitt hjerte og sitt sinn og historien om en kjærlighet som gikk galt. Musikken er av den litt lengtende typen som gjør at jeg ser for meg havet og denne sjømannen som sikkert lengter hjem til sine kjære og som tenker på en kjærlighet som ikke ble noe av. Vel den låten som mest henspeiler på albumets tittel.
Some Kind Of Misunderstanding er låten som for meg var anonym de første gangene jeg hørte på albumet, men som etterhvert har vokst til å bli en aldri så liten perle. Det har nok noe med at jeg etterhvert ble oppmerksom på detaljene i låten. Som bakgrunnsvokalen og koringa som løfter låten samt noen klangfulle elementer i musikken som også bidrar til å forsterke lytteropplevelsen.
Så har vi lekne Steam Train som har en smak av country som jeg elsker. Også her besnærende koring og bakgrunnsvokal som støtter opp om Hammerslands følsomme og gode stemme. I det hele tatt så viser han på denne skiva at han var en formidler av format.
Sgt. Petter har vokalen på tittellåten, og slik låten er og slik jeg hører hans stemme skjønner jeg godt at Hammersland valgte han til å ta seg av det vokale her når det ikke ble mulig for han sjøl. Det er en sterk følsomhet i stemmen her som harmonerer godt med det musikalske. Jeg må innrømme at jeg har ikke satt meg så mye inn i teksten her, det er mer stemninga, vokalen, koringa, ja, hele totalpakka som gjør at låten blir rimelig mektig.
Likevel har jeg til slutt valgt den andre låten der Hammersland måtte overlate vokalen til en annen, avslutningssporet Silver Submarine der altså Marte Wulff steppet inn. En kul låt der musikken og koringa får råde grunnen alene før vokalen kommer inn etter drøyt 1:20. Den er fengende og gjør meg glad, og om Hammerslands ønske var at vi som lyttere skulle føle glede etter å ha lytta til hans siste skive så var det en innertier fra hans side å plassere denne sist.
De andre låtene er også fine lytteropplevelser. Shimmer From The Lighthouse er en litt rolig låt med en besnærende blåser i lydbildet. Akkurat hvilket instrument det er klarer jeg ikke å finne ut av, men et kult element er det så absolutt. On Your Side har et litt drømmende preg, den virker å være et siste budskap til et menneske som stod Hammersland nær, en forsikring om at en hele tida gjennom deres relasjon har vært på den personens side. That Song er en hyllest til den gode countrysangen bestalta av George Jones. Jeg vet ikke hvilken av Jones' låter Hammersland tenker på her, men det er uansett en låt som har gitt han mange gode følelser. The Drive To Paris er en fengende, men også litt drømmende låt som ser tilbake på en ferietur tydeligvis fylt med mange gode opplevelser.
Dette er et album som det er vanskelig å sette en karakter på fordi jeg blir preget av at dette er musikk som ble spilt inn og framført av en artist som etterhvert visste at dette ville bli det aller siste av musikk som kom fra han. Men uansett så er dette et nydelig knippe låter som setter sine spor. At Hammersland ikke fikk mer tid til å gi verden mer av sitt unike musikalske talent er sjølsagt trist, men det er jo aller verst for de nærmeste som har mista et kjært familiemedlem så altfor tidlig. Okke som lever musikken hans videre, og det beste vi kan gjøre er å nyte den til fulle.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar