Jeg slutter aldri å forundre meg over, men også glede meg over hvor mye musikalsk talent vi har her i landet vårt med 5 mill. innbyggere. Band og artister jeg aldri har hørt om kommer med musikk og album som til tider blåser meg av banen. Det spirer og gror omtrent på hvert eneste nes her i kongeriket, i så stor grad at jeg sliter med å henge med.
Sist ute er bandet med det enkle og fine navnet Blomst. Jeg leser på Wikipedia at bandet ble starta på Trøndertun folkehøgskole i Melhus i 2010, og det varmer et gammelt Trøndertun-hjerte. Jeg gikk der i 1982-83, ikke på musikklinja, men også det året skapte den linja et band som på våren var med i Trønderskmesterskap i rock og fikk noen spillejobber. Og rektor var ingen ringere enn faren til Torstein Flakne. Så at et garasjepunk-band springer ut fra Trøndertun, det er skikkelig moro og viser at den skolen har utvikla seg til å bli en utklekkingsarena for mange talentfulle musikere.
Bandet består av Ida Dorthea Horpestad (vokal, gitar), Lasse Febakke Straum (gitar), Teodor Femyhr-Andersen (trommer) og Stian Fjell Engen (bass) som erstattet Chris Omdahl for to år siden.
Skiva som kom ut nå før sist helg er faktisk deres fjerde album, så jeg skjønner jo at her har jeg gått glipp av mye. Jeg må innrømme at jeg gikk i gang med dette albumet uten å vite hva som møtte meg, jeg leste meg altså ikke opp på de på forhånd. Og joda, dette er rock med mye punk, energi og rytme i seg. Åpningssporet Dans til du dør er en skikkelig kul låt som er litt annerledes enn de andre på skiva. Og den har bare en aldeles rå beat:
Med Jeg er her får vi også den skikkelige punkrytmen som jeg elsker og et driv og en energi som bare tar meg.
Låten som sakte men sikkert har arbeidet seg opp til å bli min største favoritt her heter av alle ting Økernsenteret! En fin og hverdagslig tekst om å møte en venninne på Økernsenteret, henge med henne for kvelden og dele litt vin. Igjen herlig rytme og driv:
Dette er de tre første av de ti låtene på albumet og de setter en god standard for resten. Og fra de velger jeg Sport, som har et kult og distinkt lydbilde. I det hele tatt så er dette tydeligvis et band som liker å variere sitt uttrykk innenfor sin sjanger, og det synes jeg er et stort pluss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar