Unnveig Aas - Phases

Her er altså artisten som hadde den siste konserten jeg var på før landet gikk pandemisvart. Fredag 28. februar 2020 hadde Unnveig Aas og bandet hennes konsert på Moskus i Trondheim, og før hun kom på satt vi og fleipa om folk hadde vært på vinterferie i Italia. "Ja, kom hjem i morges!" var det en som sa. Hadde vi bare visst hva som lå foran oss ...

Uansett, det var en strålende konsert, ikke rart siden repertoaret for det meste var fra albumet Young Heart, som jeg ga en 6-er tre måneder før.

Albumet som nå foreligger er et slags konseptalbum basert på foreldrenes skilsmisse da Aas var ni år. Med den tematikken så blir musikken nødvendigvis mer neddempa, og den beveger seg enda mer i et poplandskap enn forgjengeren. Derfor er det musikk som jeg har måttet bruke mer tid på å få under huden. Så det har blitt en del flere lytt enn jeg bruker før jeg skriver om ei plate. 

Som med forrige skive så kommer de låtene jeg liker aller best først. Brand New Start åpner det hele, og vi kommer rett inn i bruddet.

Musikalsk sett går Aas litt innom amerikanaen/countryen på How Can I Know, som er refleksjoner etter bruddet, slik jeg tolker det. Uansett så er det en nydelig melodi og sang.

Lost Fire er den eneste låten som er litt up-tempo og sånn sett er den en favoritt på skiva. Om det at en falt for hverandre til rett tid, men at det aldri er en rett tid til å gli fra hverandre. Godt skrevet må jeg si. Og så er det en herlig gitarsolo som avslutter låten, om enn litt kort.

Rent emosjonelt må det ha vært tøft for Unnveig Aas å gå inni denne materien, der hun prøver å forstå bruddet mellom foreldrene. Og det må også være spesielt for foreldrene å høre sin datters beskrivelse av det som var deres brudd. Men det som gjennsomsyrer plata er etter min mening kjærlighet. Ikke bare kjærligheten som gikk tapt, men også den kjærligheten som hele tida har vært der. Den gjensidige kjærligheten mellom hver av foreldrene og datteren. For dette er en plate som er laget i kjærlighet. Den váre og fine måten Aas ordlegger seg på i tekstene viser det med all tydelighet. Jeg får ihvertfall en forståelse av en datter som klarer å se perspektivene til begge foreldrene, og det er godt å oppleve.

Jeg vil også trekke fram Mary Anne, om den andre kvinnen. For slik jeg tolker det er dette historien til den andre kvinnen, og tematisk minner den meg om Sugarlands Stay, som også tar det perspektivet. Altså til kvinnen ektemannen er utro med. Og den enormt sterke, men likevel enkle videoen der Jennifer Nettles lever seg så inn i teksten at hun ikke klarer å holde tilbake tårene. Jeg-personen i denne teksten gir uttrykk for mye av de samme følelsene som jeg-personen i Stay.

Tittellåten Phases er også sterk:

På avslutningssporet Man Of Few Words kommer også farens perspektiv fram, og som sagt, det er så godt at når Unnveig Aas laget denne plata så har hun så fint fått fram hvordan dette har føltes for begge foreldrene. Derfor mener jeg at hun har lyktes meget godt med dette prosjektet. Mest av alt grunnet kjærligheten til foreldrene som gjennomsyrer låtene, men også for det rent musikalske. En plate som dette trenger lenger tid å sette seg for meg, jeg må bruke tid til å lytte til alle nyansene, finne detaljene som gjør at låtene blir små perler.

For alt i alt er dette en perle i den norske platefloraen anno 2022.

Karakter: 5,5/6.