Jeg ga toppkarakter til Benedicte Brændens forrige album i 2017, og det er ikke langt unna på dette heller. Ja, jeg har kost meg skikkelig med denne musikken de siste dagene!
Åpningen er spenstig, både tittelmessig og musikalsk. The Last Place That Satan Ever Slept heter den, og musikken er akkurat så passe mørk og røff som en slik tittel krever. Og jeg digger det!
Can't Feel My Heart er det jeg vil kalle hjerteskjærende vakker. Hjerteskjærende fordi det er direkte vondt å høre hvordan låtens jeg-person har det i et nedbrytende forhold. Så jævlig at en ikke kan kjenne sitt eget hjerte. Og når jeg har beskrevet låten slik så skjønner dere at jeg synes Brænden formidler denne håpløsheten på en uovertruffen måte. Rett og slett en innertier denne låten her!
Da er stemninga en helt annen i duetten med Luke Elliot, Till Death Do Us Part. Dette er hyllesten til den store kjærligheten. Og her er det noen herlige blåsere, som vi også hadde litt av på det forrige albumet. Spenstig og deilig denne her:
Worth My While har et retro lydbilde som jeg elsker. En skikkelig behagelig sang som det bare er å nyte!
Til slutt tar jeg med tittelsporet Raging River, som også er en perle. Og disse låtene viser at vi har å gjøre med en artist som varierer lydbildet sitt, noe som gjør at dette til et spennende amerikana-album. Jeg kan levende se for meg at et livesett med Benedicte Brænden blir både heftig og svett, og jeg håper at hun snart tar turen hit opp til Trondheims-traktene!
Det er bare én av de ni låtene jeg ikke får under huden, Crook of the Year. Den blir for seig for meg, litt for mye bluesy etter min smak. Men akkurat det er mer smak og behag, for igjen har Brænden levert et meget sterkt album som jeg vil anbefale på det varmeste.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar