Avantasia - A Paranormal Evening with the Moonflower Society

Avantasia er metalopera-prosjektet til Tobias Sammet, vokalist i det tyske bandet Edguy. Dette er det 9. studioalbumet til et prosjhekt som har vart siden 1999. I løpet av disse albumene har Sammet hatt med seg mange av de viktigste og mest renomerte heavy metalvokalistene på kloden, inkl. vår egen Jørn Lande, eller Jorn som han kaller seg internasjonalt.

Ordene symfonisk powermetal gjorde at jeg ble meget interessert da symfonisk metal og powermetal begge er subsjangre som jeg liker meget godt. Nå hører jeg ikke det symfoniske i alle låtene her, men nok til at jeg liker mye av det jeg hører. Og det er en kjensgjerning at låtene der Nightwish-vokalist Floor Jansen og vår egen Jorn er med er de som faller best i smak. 

Først Floor Jansen, det er alltid en nytelse å høre henne synge, så også de to låtene her hvor hun er duettpartner til Tobias Sammet. Først har vi Kill the Pain Away:

Som med flere låter på dette albumet så er det mektige saker. Og jeg elsker musikk som føles mektig, og da spesielt når vi har med heavy metal å gjøre. Meget godt samspill mellom Sammet og Jansen her, og koret setter en ekstra spiss på hele opplevelsen. 

Den andre låten Floor Jansen er med på er min største favoritt her, Misplaced Among The Angels. Også dette er særs mektig. Noe av det beste jeg har hørt innen metalsjangeren i år:

I Tame The Storm er første låt med Jorn, og hans noe aggresive sangstil passer meget godt inn her. For å temme en storm må man jo ha litt aggresjon innabords. Dessuten er dette her meget fengende:

En annen favoritt på dette albumet er det som vi nærmest kan komme en tittellåt, nemlig The Moonflower Society. Her er det Bob Catley som er Sammets duettpartner. Igjen en fengende og sterk låt:

På avslutningssporet Arabesque får Jorn og Sammet selskap av Michael Kiske, og de tre gjør dette til en storslagen opplevelse. Så varer det da også i drøye ti minutter.

11 spor i alt, og det er mye bra ellers også, men et par låter faller ikke helt i smak. F. eks. på The Wicked Rule The Night synes jeg duettpartner Ralf Scheepers blir vel skrikete, noe som går utover totalopplevelsen. Men totalt sett er dette ei skive som sitter meget godt hos meg. Vokalprestasjonene er jevnt over meget gode, og musikken er så mektig som den må være. Og det er også tydelig at Sammet på de aller fleste låtene har valgt duettpartnere som passer til akkurat de låtene.

Karakter: 5/6.