Michael McDermott - Lost City Seattle

Da er det på tide å ønske dere alle gode musikkvenner et riktig Godt Nytt Musikkår! Innledninga på 2026 har ikke vært god og jeg føler meg langt mer utrygg nå enn under atomkappløpet på 70- og 80-tallet. Og da blir musikk så uendelig mye mer viktig, for å få trøst og håp om at det finnes en vei ut. Men også for å adressere de maktpersonene som står ansvarlig for denne utryggheten.

Michael McDermott er en artist som har sagt fra om faenskapen som råder i hans hjemland USA, spesielt gjennom singelen No Kings ifjor. Derfor ble jeg litt overraska over at jeg ikke fant noe av det i albumet han innledet året med for nesten en uke siden. Men så viser det seg at dette er innspillinger fra 1992 som han nå har funnet og som er gitt ut på denne skiva. Og tittelen Lost City Seattle peker på den store bybrannen i Seattle i 1889. Byen ble gjenoppbygd, men under de nye gatene lå det et nettverk av gjemte gater som fikk navnet "Lost City". En ung McDermott gikk gjennom Seattles gater på begynnelsen av 90-tallet uten å vite hva han hadde under føttene sine. Kombinert med at dette er en innspilling han aldri fikk gitt ut grunnet overgang mellom to plateselskap så har funnet av opptakene gjort at artisten sjøl også har funnet tilbake til noe som var tapt.

Uansett så er dette et knakende godt rockealbum og det er godt å kunne høre McDermott fra tidlig i hans karriere. Han er jo blitt sammenligna med Bruce Springsteen, men som en artist som har fått langt mindre gjennomslagskraft enn The Boss. Men McDermott har sine trofaste fans som jeg tror er glade og fornøyde med dette albumet.

Åpningslåten Pullin' Me Down starter rolig før det øses på midt i, en bra start. Så får vi Fallen Rainbow. en av tre låter der gitaristen Dave Navarro, kjent fra Jane's Addiction og Red Hot Chilli Peppers er med.

Her er den energiske rocken som jeg forbinder med McDermott og som jeg nå skjønner at han har vært tro mot hele sin karriere. Visst forstår jeg sammenligninga med The Boss, men hallo, det er musikk rett til hjertet mitt. Leave It Up To The Angels er også en slik låt, med et drama i seg som jeg liker. Men også en følsomhet i versene som gjør dette til en helhetlig låt:

Burning At The Stake, også med Dave Navarro er også en låt som sitter godt. Om å brenne opp de negative erfaringene en har hatt tidligere i livet og å starte på nytt er min tolkning av teksten:

Abandoned In-Between er en tittel jeg kan kjenne meg igjen i, og da i forhold til at en står på godfot med to som er uvenner og at de begge kommer til en for å klage på den andre. Jeg har følt meg rimelig alene og forlatt i slike situasjoner, du skal være skikkelig diplomat når slikt oppstår. Og det er slitsomt.

Og ja, jeg har opprettet 2026-utgaven av spillelista Årets låter, og fra denne skiva er det Things Are Gonna Get Better som har fått den æren. Teksten tolker jeg som et forhold som har støtt på skjær i sjøen, men der en har tro på at ting skal bli bedre. Og overfører vi dette til verden i dag så blir det en meget viktig tittel for at vi ikke skal miste håpet om at ting skal bli bedre og at vi slipper å leve i frykt.

Med 12 låter og en lengde på 53 minutter er dette et velvoksent album. Og godbitene er mange utover de jeg har presentert her. Need Some Surrender, Around Again, Anything og Just Get Through The Night er alle solide kremlåter. Jeg er ihvertfall meget glad over at Michael McDermott fant tilbake til disse innspillingene og fikk de utgitt.

Karakter: 5,5/6.