Ginger Wildheart er en sjarmerende rebell innen britisk musikk, og han er en produktiv mann. Sist jeg omtalte et album med han var i 2018. At han har kommet med skive i år ble jeg oppmerksom på under Rock'n Roll Junkies livesending sist mandag der de gjennomgikk årets musikk og en av de fem framholdt denne som en av hans tre favorittalbum i år. Det skal sies at skiva fikk hard medfart av enkelte av de andre i panelet, og at Status Quo-coveren Dirty Water ble omtalt som den dårligste av alle låter på de 15 albumene som fikk omtale.
Men uansett så er dette ei plate jeg liker. Ja, det er noe skranglete over den, men jeg synes det er sjarmerende, og dessuten gjennomsyres skiva av genuin musikkglede. Og er det noe jeg setter pris på når jeg hører på et album så er det nettopp det. Og åpningssporet Wasted Times bærer bud om nettopp det, og om at dette er upretensiøst og rett fram. Digger den hunden som vandrer rundt på scena i videoen!
That Smile er også en herlig rett fram rocker:
Footprints in the Sand kompletterer en herlig åpningstrio av låter med sin gode tekst om hva en har med seg av verdier fra sin mor inn i voksenlivet. Ikke Ginger på hovedvokal her, men det har ingenting å si. Jeg synes det er bra med et band som velger vokalist utifra hvilken type sang det er.
Så har vi Work in Progress da, men en helt rå kvinnelig medvokalist i Givvi Flynn et stykke ut i låten. En helt nydelig rocker dette her:
Jeg nevnte ordet skranglete, og det kan brukes om nevnte Dirty Water, som jeg synes er sjarmerende og ikke dårlig. Og ikke minst gjelder det avslutningssporet Code of the Road, som rett og slett er om livet på veien. Egentlig burde ethvert band med respekt for seg sjøl ha en slik låt! Minner litt om Travelling Wilburys i starten.
Jeg digger Ginger, og jeg digger den musikkgleden han og bandet viser på denne skiva. De finner ikke opp kruttet, men de gir meg glede og godt humør til musikk med driv i. Og det holder for enkel sjel som meg!
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar