First Aid Kit - Palomino

 

Jeg var spent da jeg begynte å lytte på dette 5. studioalbumet til First Aid Kit. Klara og Johanna Söderberg var jo de som sammen med Ida Jenshus fikk meg til å ta et dypdykk i Gram Parsons' musikk, noe jeg er de evig takknemlig for. Og de har da heller aldri lagt skjul på at de henter stor inspirasjon fra Gram og Emmylou Harris. I det hele tatt så er deres insirasjonskilder artister som er mye eldre enn de, og som i mange tilfeller også er døde. Det gjør at muskken deres absolutt kan kalles retro, men når det er sagt, med et moderne tilsnitt.

Og la det være sagt med en gang, jeg virkelig elsker hvordan First Aid Kit framstår på dette albumet. De er på en måte tilbake til det sterke debutalbumet The Lions Roar fra ti år tilbake der de fikk et gjennombrudd så stort at det satte sterke spor hos mange. 

Her trøkker de på fra start med herlige Out of My Head, som er dramatisk og fengende. Dessuten, søstrenes sterke stemmer som bærer låten:

Kjærligheten er et gjennomgående tema i mange av låtene, og jeg oppfatter det som at det er de gode sidene ved kjærligheten. Uten at jeg vet noe om deres privatliv virker det som at de begge er på et godt sted på dette viktige området av livet. Det inntrykket får jeg bl. a. ved å lytte til Angel:

På denne vidoen fra årets Glastonburyfestival har de også en bekledning som i stil minner om Gram Parsons berømte Nudie Suit, og som de også har på seg på platas cover. Igjen et tegn på hvor høyt de setter Gram. Og det går også igjen i Wild Horses II. Wild Horses er jo Rolling Stones flørt med countryen, og en låt mange mener de ikke hadde skrevet uten Keith Richards nære vennskap med Gram Parsons. Gram fikk da også tillatelse til å spille den inn først, med The Flying Burrito Brothers. Og at det i teksten nevnes at partneren foretrakk Stones' versjon, mens tekstens jeg-person går for Grams er jo nesten en selvfølge:

Jeg har blitt mer og mer fascinert av bassen som instrument, og derfor blir jeg glad for låter der den spiller en hovedrolle. Som her på Fallen Snow, der jeg rett og slett elsker bassåpningen av låten:

Og så har vi tittellåten Palomino da, som avslutter denne festen av et album. Min største favoritt på skiva, og også en låt med den gode kjærligheten som tema:

Men altså, alle de elleve låtene her er til å bli glad i! Ready to Run med nydelige harmonier og en trompet som igjen hinter til Gram Parsons. En hyllest til en partner som ser på en som den en er, og ikke som en rockestjerne. Turning Onto You med riff som minner om 70-tallets rock. The Last One med strykere som setter en ekstra spiss på låten. Nobody Knows der Klara og Johannas stemmer gir låten en drømmende atmosfære, og der igjen strykerne gjør den ekstra vakker. Lett rocka A Feeling That Never Came og 29 Palms Highway er også nydelige musikalske opplevelser.

Så ja, jeg er lykkelig over at First Aid Kit på en måte er tilbake der de starta sin platekarriere. Mulig jeg overforbruker adjektivene vakkert og nydelig her, men det er de ordene som er mest dekkende for hva jeg føler for musikken på dette albumet. Det er bare så godt å slappe av og synke inn i denne musikken.

Karakter: 6/6.