Dette er det 4. albumet til Caitlin Rose siden debuten i 2009, men det første siden 2013. Albumtittelen er av astrologisk art, den brukes om det øyeblikket da en planet er i hjertet av sola. Eller et "perfekt øyeblikk" som det også kalles.
Og tittelen passer noe helt i nærheten av ... perfekt! For sjelden i år har jeg hørt et album som er nærmere perfeksjon enn dette her. Og da i betydninga av det musikken gir meg av opplevelser. Jeg elsker så og si alle låtene, og tekstene er også sterke. De er stort sett om relasjoner, forhold mellom mennesker. Det være seg kjærester, elskere, venner, familiemedlemmer, i det hele tatt de menneskene som du omgås mest i din hverdag. Og det er så mange lag i tekstene at jeg må innrømme at jeg ennå ikke har trengt gjennom alle. Forsåvidt er ikke det nødvendig å skjønne tekstene 100%, dette er aunsett tekster som berører.
Den som treffer mest sånn sett er Nobody's sweetheart. For den enkle setninga You're nobody's sweetheart, nobody's fool er jo genial. Tenk hvor trist det er å ikke være elsket av noen, men du er heller ikke noens klovn eller "hatobjekt". Eller sagt på en annen måte, du er en person omverdenen er totalt likegyldig til. Det må bare være usedvanlig trist!
Musikalsk er det også en låt som sparker godt fra seg, med klare islett av rock. Og altså med en tekst som berører og som får meg til å tenke: Er det noen jeg kjenner som er nobody's sweetheart?
På Getting it Right har Caitlin Rose med seg Courtney Marie Andrews, som selv har kommet med et strålende album i høst. Også dette en låt som sitter tvert hos meg, med en fet groove som jeg bare elsker. Og et helstøpt samarbeid mellom to flotte artister.
Lil' Vesta er musikalsk en liten forundringspakke av en feelgood-låt, men som tekstmessig er en annen historie. Om en som oppfører seg mer som et barn enn en voksen, og jammen får vi ikke i det 3. verset ordene Nobody's sweetheart and nobody's fool igjen!
Noen ord om Caitlin Roses vokal, den er mild, men tydelig. Hun varierer heller ikke så mye, men det er ikke noe savn. For jeg har ingen problem med å høre hva hun synger. Det virker som hun er en sanger som prioriterer det å ha en tydelig vokal, og det liker jeg.
How Far Away er om å savne sin partner etter at en har innsett at en har gått litt for langt, og ens kjære har reist avgårde. Det er om savn, og det er et ønske om å gjøre det godt igjen. Vakkert formidla!
Jeg har det ofte med å poste ei plates avslutningsspor, så også denne gangen. Det er jo låten som på en måte oppsummerer hele skiva. Min tolkning av Only Lies er at den er om et par som er elskere, men ikke kjærester. Og at da er det ikke så farlig om det blir sagt noen løgner. Og igjen så fenger musikken meg skikkelig. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men denne skiva er bare fylt med ekstremt nydelig musikk!
Det er tolv låter, de to første, Carried Away og Modern Dancing er de roligste, men passer likefullt helt perfekt inn. Jeg har absolutt ingenting å sette fingeren på, dette er et av de aller, aller beste albumene jeg har hørt i år, ferdig snakka!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar