Dette er et album som så ut til å havne på den lange lista av utgivelser fra solide artister som jeg ikke rakk å skrive om i år. Utgivelsen var for tre måneder siden, men noe gjorde at jeg fant fram til den her om dagen. Og den berører, da dette ikke er noe anna enn et breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell. Med et kraftig unntak, som jeg skal komme tilbake til. Det var Isbell som søkte skilsmisse høsten-23 og den ble formalisert på seinvinteren i år.
Isbell kom også ut med et album i år, og bare tidvis fant jeg tonen der da det var strengt akustisk. Jeg har hørt på det igjen nå og innser at jeg kunne ha skrevet om det. men bortsett fra Good While It Lasted så var det ikke så mye som hintet om brudd, det lå nok dypere ned i tekstene.
Amanda Shires derimot sier det som det er allerede på første låten etter introen, A Way It Goes som er om kjærligheten som forsvant og om følelsene over at han gikk. Det berører noe innmari, og alle vi som har vært gjennom samlivsbrudd skjønner så inderlig vel hva hun synger om.
Det er mye musikalsk melankoli på de første låtene her, så også på Maybe I der Shires kommer inn på at hun prøvde å få ekteskapet til å fungere. For du vil jo at det skal gå bra, spesielt når en har barn sammen. Her er det også en lengtende steel som underbygger følelsene som beskrives. Maybe I didn't know you er en setning som sier så mye.
Så har vi et par låter som er veldig direkte. Spesielt The Details går i dybden på hvordan Shires ser på bruddet. Med flere verselinjer som gjør inntrykk:
No matter how clear I keep the memories / You rewrite them/ So you can sleep
I got him help, and then he bailed / What were all those promises for
Her går det jo på at Shires var en viktig person for Isbell i det å komme i behandling og bli rusfri og at han i flere låter beskrev sin kjærlighet til henne.
He scared me then, he still scares me now / Never will hear me out
The thing is he justifies me, using me / And cashing in on our marriage
Det er sterke ord, og sjøl om et samlivsbrudd har minst to sider og minst to versjoner som jeg har den største respekt for så får jeg en umiddelbar sympati for en artist og et menneske som uttrykker seg slik. For dette er hennes virkelighet, slik hun opplevde det.
Så på Piece Of Mind kommer aggresjonen og sinnet ut, og når en gjennomgår noe sånt så må det bare ut. Musikken er da også av det røffere slaget.
Jeg nevnte et unntak i forhold til albumets tema, det finner vi i Can't Hold Your Breath som høres ut som et sterkt angrep på hvordan vi mennesker behandler jorden og klimaet og presidentens neglisjering av det åpenbare. Men jeg har sett en reaksjonsvideo der tolkninga er at det like gjerne kan være om det å være fanget i en giftig situasjon. Begge tolkninger har noe for seg, og det er det som er det fine med musikktekster, det blir opp til hver enkelt lytter å tolke.
Det er også mange flere låter her som berører, som Streetlight and Stars, Lately og avslutningssporet Can't Feel Anything. Samtidig så er det optimisme her, budskap om å legge vonde ting bak seg og se framover mot det livet kan ha å gi videre.
Jeg er fan av både Amanda Shires og Jason Ibsell. Begge har sin historie om hvordan og hvorfor dette ekseskapet sprakk, og jeg skal ikke her ta standpunkt. Men musikalsk sett så er det Amandas musikalske vitnesbyrd om dette bruddets bestanddeler som gjør dypest inntrykk på meg. For musikalsk er dette noe nær et mesterverk, med haunting (jeg klarer ikke å finne et passende norsk ord her) musikk som understreker sterkt hva dette handler om.
Karakter: 6/6-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar