Måneskin - RUSH!

Margo Price ga meg en pangåpning på albumåret 2023, så derfor var det med store forventninger at jeg satte meg til å høre på det nye albumet til Måneskin. Italiensk musikk er for meg nesten ensbetydende med kvalitet, og når du vet at du har med en Sanremovinner å gjøre så blir forventningene deretter. Denne festivalen har i 70 år gitt Italia og verden mange uuttslettelige musikkopplevelser og låter, og de som tror at dette bare er en vanlig nasjonal utvelgelse til Eurovision tar grundig feil. Sanremo oppstod før Eurovision og bestod også i årene 1994 - 2010 da Italia kun deltok én gang i Eurovision. For når italienerne stemmer fram vinneren i Sanremo tenker de ikke Eurovision, de tenker kun på hva de liker og på hva som slår i Italia der og da. Dessuten er det frivillig for en Sanremovinner å delta i Eurovision. Bandet Stadio, som vant i 2016 sa nei, de prioriterte en allerede oppsatt turné.

Nok om det, Måneskin er blitt et globalt fenomen og ny musikk fra de mottas derfor med spenning. Og her slår de til med 17 låter og mulig kunne de ha kuttet et par låter. Men når det er sagt så er dette først og fremst spennende rock. Måneskin har på en måte skapt sin egen nisje i rocken, de våger å eksperimentere med sitt musikalske uttrykk, og de er originale ved at de på mange måter bringer rocken videre. Og de bringer rocken ut til nye lyttere.

OWN MY MIND starter det hele, en riffbasert låt der de eksperimenterer litt i forhold til dance og techno. Det er spennende, og det gir låten god flyt. Og så er den et godt eksempel på de gode basslinjene Victoria De Angelis gir oss. Hun har på mange måter åpnet ørene mine for bassen i rocken. Tidligere har den egentlig bare vært der uten at jeg har tenkt over den. Men med sitt eminente basspill har De Angelis lært meg å sette pris på bassen og lytte mer til den. Det gjør musikkopplevelsen dypere, og det er kjekt å oppleve at jeg som lytter kan lære noe nytt selv om jeg har elsket musikk i over 50 år.

 

GOSSIP er tekstmessig en oppsummering av bandets inntrykk etter å ha tilbragt en lengre periode i Los Angeles og sett det amerikanske samfunnet. Her har de også fått med seg Tom Morello fra Rage Against The Machine, og det er blitt en fengende og skikkelig kul låt.

På TIMEZONE er bandet i det følsomme hjørnet, i en tekst som handler om det å ha en tilværelse der en er mye borte fra familie og nære venner. Damiano David har en emosjonell stemme som får fram ektheten i savnet han synger om, jeg tror på han og han når inn til meg. 

GASOLINE er en av mine største favoritter på skiva. Den åpner med en knatrende basslinje fra Victoria De Angelis som jeg ikke har hørt maken til, og som viser den originaliteten dette bandet besitter. Tekstmessig er det en anti-krigslåt, og det er liten tvil om hvilken statsleder de har i tankene her:

How are you sleeping at night?
How do you close both your eyes
Living with all of those lives on your hands?
Standing alone on that hill
Using your fuel to kill
We won't take it standing still
Watch us dance

 

The whole world is waiting for you to go down er noe vi alle kan stemme i:

FEEL er en lekkerbisken der Måneskin leker med ord og bruker de mer som instrumenter. Teksten har ingen videre mening bortsett fra at cocaine on the table nok er et spark i forhold til de feilaktige ryktene om at Damiano tok en stripe kokain i green room under Eurovision.

IF NOT FOR YOU er en nydelig og følsom ballade som viser at Måneskin er et band som kan det å variere sitt musikalske uttrykk. Jeg kan bare lene meg tilbake og nyte denne her, mer er egentlig ikke å si.

Bare tre av låtene er på italiensk, og skal jeg kritisere noe så er det at det ikke er mer av akkurat det. For italiensk er et nydelig sangspråk. Men Måneskin er blitt internasjonale og engelsk blir nok hovedspråket deres framover. LA FINE er en låt som er et direkte budskap til hjemlandet og til sitt eget folk. Italia har nå fått en ytre høyre-regjering med røtter tilbake til fascismen og dette er en tekst som uttrykker bekymring over denne utviklinga, og hva det i ytterste konsekvens kan føre til hva menneskerettigheter angår. Når vi ser utviklinga i land som Polen, Ungarn og Israel så er dette en høyst reell bekymring. Med denne låten viser Måneskin at de sammen med artister som Achille Lauro, Mahmood, La Rappresentante di Lista og Lo Stato Sociale er et bolverk mot denne utviklinga der de setter spørsmålstegn ved oppleste og vedtatte normer og uskrevne regler i samfunnet. Det er artister som det unge Italia flokker seg rundt og som maktelitene på ytre høyre forakter.

Albumet avsluttes med hitene MAMMAMIA, SUPERMODEL og THE LONELIEST som jeg regner med de fleste kjenner til. De kompletterer det som for meg er et sterkt album fra et ungt band som tar rocken videre. Denne musikken faller kanskje ikke i så god jord hos en del gamle rockepurister, men som alle andre sjangre så utvikler også rocken seg. Og den retningen Måneskin tar sjangeren omfavner jeg. De gir rocken rett og slett ny bredde.

Karakter: 6/6.