Det er tre år siden jeg skrev om Zach Bryan og min begeistring over at han som en alt. countryartist tok innersvingen på mainstreamcountryen og gikk til topps på listene i USA. Jeg må bare innrømme at jeg ikke har fulgt særlig opp den begeistringa og det er minimalt hva jeg har fulgt han etter det. Så helt ærlig, hvor han står nå aner jeg ikke, men 25 mill følgere på Spotify er uansett ikke gæærnt. Og bortsett fra en nominasjon til Country Music Awards like etter gjennombruddet sier det meg noe om at mainstreamcountryen ikke helt har omfavnet han.
Så da jeg forleden fikk varsel om en ny utgivelse fra Bryan tok jeg meg tid til å lytte. Han kaller det en EP, men med 29 minutters spilletid er det mer enn et par album jeg har omtalt i det siste. Åtte låter er det og dermed mer enn nok for meg til å kalle det et fullverdig album.
Tittelen på skiva er av det spenstige slaget sjøl om jeg ikke finner spor av den i låtene. Musikalsk er det ikke lenger kassegitaren og nogo attåt, men det er ikke det overlessede som jeg er blitt vant med fra Nashville. Åpningslåten Lodi When er et godt eksempel på det. Jeg opplever musikken som organisk og ekte og med en bra tekst som nok henspeiler på at han har korket flaska:
Så kommer låten som for meg er Video Killed The Radio Star 2.0 for de som husker Buggles' megahit fra tidlig 80-tall. Godt mulig at det er hos den Bryan har funnet inspirasjon til Robot Killed The Working Man, om bekymringene for hva den teknologiske utviklinga kan føre til for vanlige arbeidsfolk som ikke ønsker annet enn å kunne brødfø familien sin. Et meget aktuelt tema som Bryan tar opp her!
OK, det er et par låter her jeg synes blir litt tamme, som duetten Lies med Lana Del Rey. Den synes jeg blir en tanke sukkersøt. Men så trøkkes det til igjen på Dog Days som er rå, enkel og likefrem. Bryan viser at han vet hvordan det er å ha det tøft og hvordan det er å leve et liv som er på kanten:
Til slutt tar jeg med Plainsman der han har med Turnpike Troubadours, også det en låt der Zach Bryan viser en nærhet til det enkle, men hardføre livet på bygda for å si det på godt norsk.
Så ja, jeg føler fortsatt at Zach Bryan viser avstand til mainstreamcountryen, og jeg tror det er det som gjør han så populær. Folk vil ha musikken mer ekte og mer nær de og ikke så overlessa som vi hører mye av det som kommer fra Nashville bærer preg av. Så absolutt ei bra skive dette!
Dette blir det fjerde strake studioalbumet til Lars Winnerbäck som jeg skriver om, og det tyder på en artist som jeg liker å høre på. Bl. a. fordi han har tekster som er til å grunne på, mange av de har flere lag som blir avdekket etterhvert som jeg hører på de.
Som åpningslåten Dagen som i utgangspunktet handler om å ta seg en tur til Skansen, men som utvikler seg til en tekst med mange betraktninger om det som skjer i det svenske samfunnet. Som f. eks. egenberedskap, om en har jodtabletter og et matlager, om dyrtid, om følelsen av turistskam når en reiser til et Spania der man er blitt mer negative til turister. Og om Foxtrot: Det krigas i gängen, nu ändrar man lagen / Så knäcker man koden, så gripar man barnen / Vid Sollidenscänen är man langt ifrån Räven. Et tekstlig mesterverk dette!
Den stora värden er galen, men den lilla er fin / Det finns stundar man ängstas över demokratin / Det finns stundar man helst träcker för sin gardin hörer vi i Hälsninger og spørsmålet stilles: I en verden som suger, fins det en chans? Verselinjer jeg virkelig kan relatere til og det er godt at vi har artister som setter ord på de tanker og følelser mange har i den utrygge tida vi lever i nå med gamle gale menn ved makten i noen av de største landene.
50 år i Västerås peker nok på at Winnerbäck fylte 50 på akkurat denne dagen for et år siden. En stor favoritt på dette albumet med sin klangfullhet. Og ja, det er en hyllest til Västerås, han nevner kunstgress og er det en litt skjult anerkjennelse av byens mannlige fotballag som ifjor høst sikret opprykk til Allsvenskan?
Jeg har nå presentert de tre første av de ti låtene, og det fortsetter like bra med musikalsk litt tyngre Tills vi gnistrar igjen, om en dag der den svenske Sentralbanken holder renten ved like, der regnet pøser ned i Oslo og der Trump er på TV og lyger igjen, om behovet for å få nye impulser inn i både eget liv og i parforholdet. Nordsjælland beskriver på en fin måte det som virker som en ferie i Danmark.
Siste låten jeg tar med er Livet går langsamt, tiden går fort som er en refleksjon over livet når en har passert 50:
Igjen synes jeg at Lars Winnerbäck treffer tidsånden godt med sin musikk og sine tekster og at han med det har laget et album som er verdt å lytte til mange ganger. Jeg liker det når han på en side beskriver en verden som ikke er lett å leve i, men der man likevel har en vår å lengte til, altså håpet om at ting blir bedre til slutt.
Winnerbäck er absolutt en av de beste broderfolket har å by på for tida.
Jeg oppdaget Joy Oladokun gjennom en YouTube-video som presenterte 20 skeive kvinnelige artister innen country og amerikana. Og akkurat det er et paradoks, for jeg oppfatter ikke hennes musikk å høre inn der, ihvertfall ikke når jeg hører på denne nye skiva hennes,s om er hennes sjette studioalbum. Første låten jeg hørte med henne var War Games, om hvordan statsledere bruker unge mennesker som kanonføde for sine politiske ambisjoner. Oladokun har ellers bak seg låter som forteller om hvordan det er å være farget og skeiv i dagens USA, bl. a. gjennom I see America og Mercysom kom etter Black Lives Matter-oppstanden.
Over til dette albumet så har det nærmest gått på repeat siden det kom ut for ti dager siden. Jeg blir slått av musikken som er aldeles nydelig, men så har det vært vanskelig å bli skikkelig kjent med budskapet i noen av sangene. Og dessverre må jeg nesten si har jeg tydd til KI for å finne svar, jeg innrømmer at det er litt for enkelt.
Uansett, Oladokun forteller at hun skrev låtene etter en periode med utbrenthet der hun hadde et ønske om å finne tilbake til lyset og håpet. F.eks. ved at man ved å grave i fortiden finner det som fortsatt er verdt å kjempe for, og at den røde tråden i albumet bl. a. er om hvordan man kan håpe i vanskelige tider.
Albumtittelen Hope Is A Heavy Thing blir nevnt på skivas andre låt. Oladokuns budskap er at håp ikke alltid er et lett "det går nok bra". Håp er vanskelig, det er noe man må bære midt i alt som gjør håp vanskelig. Håp er tungt fordi det faktisk betyr noe. Låten er egentlig om hvordan en kan holde fast på håpet når verden er så vanskelig som den er.
Kind er en låt jeg kan kjenne meg igjen i. Det å være for snill og ettergivende i en slik grad at det blir til skade for en sjøl. At det går an å være snill, men likevel si fra når det er ting man reagerer på, ikke fordi en ikke liker den andre personen men fordi en føler at det trengs å si fra.
The End Of The World begynner på albumet med tre sekunder av den amerikanske nasjonalsangen, men de sekundene er ikke med på videoen uten at jeg har funnet grunnen til det. Uansett er teksten et angrep på hvordan det amerikanske samfunnet har blitt med en dypt splittet nasjon politisk og der man lett dømmer hverandre og rett og slett behandler mennesker en ikke er enig med dårlig. Musikalsk er det en låt med et tøft lydbilde som bygger opp under alvoret i teksten.
Oladokun har beskrevet Tootache som sin største favoritt på skiva, om hvordan ens egen smerte påvirker forholdet til andre mennesker og at det er noe en rett og slett må være oppmerksom på i sin interaksjon med andre. Musikken er sjukt fengende og medrivende og er også blitt en stor favoritt hos meg.
En annen favoritt hos meg er Don't Call Me Baby! som midt oppe i de vanskelige teamene i andre låter er om den store kjærligheten. Om at det ikke er nødvendig å bli kalt baby hele tida, det viktigste er at en er der for hverandre hele tida, altså livet ut. En låt og et budskap framført med en slik mildhet og várhet at jeg smelter helt.
Jeg har skrevet mye om tekstene og budskapene i de, men det som også må framheves er musikken. Det er sjelden jeg finner album der jeg med hånda på hjertet kan si at jeg elsker hver eneste låt. Det gjør jeg her! Jeg kjenner at musikken gjør noe positivt med meg. Den siste uka har formen og humøret vært det jeg vil kalle middels minus, men når jeg bare har slappet av og latt meg synke inn i denne musikken så har sinnsstemninga blitt bedre etter de 39 minuttene skiva tar. Jeg har formelig kjent hvordan kroppen har føltes lettere.
Jeg vil også trekke fram Easy Company som tekstmessig er om at sjølsagt vil en være til hjelp for den andre personen i en relasjon når store ting skal skje og store avgjørelser skal tas, men at en akkurat i kveld vil legge det mer alvorlige på hylla til morgendagen og ha det gøy sammen. Så OK, her er den også!
Musikken er variert og leken det er mye glede og positivitet i den. Som for å understreke at sjøl om verden er tøff og det ikke er lett å håpe på endring så må en heller ikke gi det opp sjøl om veien er aldri så krevende.
Kort fortalt så er dette det beste albumet jeg har hørt i år. Sammenligna med tidligere år så har jeg hørt på færre album i år, men likevel så er dette noe av det vakreste og fineste jeg har hørt på aldri så lenge. Fordi det er så gjennomført vakkert, fra første til siste tone!
Det er snart fire år siden jeg oppdaget det erfarne Bergensbandet Herr Nilsson da de ga ut sitt femte studioalbum Sun Sets in Skutevikenog nå er det fire uker siden de kom med denne oppfølgeren. Jeg lot meg begeistre sist av et lekent band der bl. a. en kornett og andre blåsere var en viktig del av lydbildet sammen med en musikalsk lekenhet som virkelig tok meg.
Og jeg må bare si at Herr Nilsson fortsetter i det samme lekne sporet med fengende og glad musikk. Tittellåten starter det hele og er en litt underfundig sak før det eksploderer i fart, lekenhet og glede i Sensational, en aldeles herlig låt:
Jeg vil påstå at denne skiva burde vært utgitt noen måneder tidligere, for dette er musikk som jeg først og fremst forbinder med sommer, sol og strandliv. Og Herr Nilsson burde vært fast inventar på festival etter festival i sommer for å bygge opp under sommerstemninga, dette her hadde f. eks. passa helt perfekt på scena på Romsdalsmuseet under Moldejazz! Sånn sett passer det da greit at jeg skriver dette på en oktoberdag som minner mer om sommer enn den høsten kalenderen forteller oss at vi har begynt på.
Queen Melody er også en sjukt fengende og sommerlig låt, her med Ragnhild Hogstad Jordal på vokal. En låt til å bli skikkelig glad av!
When Power Comes har en herlig basslinje signert Morten Mjørlaug og er også en låt som holder til i et lekent og lystelig spor. Igjen herlig spilt av kornettist Johannes Førde, ikke bare det, hele bandet oser av kvalitet og en deilig spilleglede som smitter over på meg.
Siden det er 1. oktober i dag passer det sjølsagt godt å ta med October Surprise, også her legger jeg merke til en kul basslinje i bunn:
Til slutt tar jeg med The Birds Know Something, som er en behagelig og slentrende låt der Terje Bringsvor Nilsen og Ragnhild Hogstad Jordal kombinerer flott på vokal:
Jeg merker at det jeg helst vil høre på for tida er musikk som løfter meg opp og gir meg humør og glede inn i hverdagen og med det energi til å holde ut i en verden som ser mer og mer sprø ut. Jeg vil garantert komme tilbake til musikk med sterke budskap mot makta, for det trengs virkelig også nå. Men alt til sin tid, nå er det den livsbejaende og glade musikken som Herr Nilsson er en fremragende eksponent for som jeg trenger. Dette albumet er i så henseende en ren lykkepille!
Men altså: Mitt råd til Herr Nilsson er at framtidige album gis ut på forsommeren slik at vi kan nyte musikken gjennom late sommerdager! For her ligger mye sommerhitpotensiale!
