Refleksjoner over bloggen og en terapeutisk spilleliste

Jeg føler at bloggen her nå er ved en korsvei. Jeg merka det ifjor, det ble færre albumanmeldelser enn de tidligere årene. Og det ser ut til å fortsette i år. Det er mange grunner til det. Jeg kjenner på en mindre kapasitet, jeg merker at jeg må roe ned. Da føles det litt som et press å skulle skrive om nye album som det kommer mange av hver uke, da jeg er nå i en helsemessig situasjon der jeg tåler stress veldig lite. Jeg har også blitt mer retro i min musikalske hverdag, jeg tyr til gamle favoritter for å finne ro i den egentlig mest urolige verden jeg har opplevd i mitt liv. Blondie, Ellen Foley, Status Quo, Bruce Springsteen er blant tenåringsidolene jeg har funnet tilbake til.

Og så merkelig det enn kan høres ut, det er også en spilleliste med favoritter fra inneværende Nasjonale finalersesong i Eurovision Song Contest som gir meg mye glede, ro og flukt fra verden, ja den har faktisk terapeutisk effekt! I år ser jeg at jeg lykkes med det å holde NF-sesongen helt atskilt fra ESC, der jeg fremdeles mener det er feil at Israel deltar. Og jeg har respekt for kringkasterne i Spania, Irland, Slovenia, Island og Nederland som har tatt konsekvensen av det og ikke deltar i år. Men NF-sesongen har nå i mange år vært en kilde for å oppdage nye musikalske skatter og nytt musikalsk gull., jeg vil ikke gi slipp på det. Det har jeg virkelig klart i år. Og vi vet ennå ikke låtene i Sanremofestivalen i Italia.

Så derfor vil jeg dele noen av de musikalske perlene som har gitt meg både ro og glede så langt denne sesongen. 

Erand Sojli - Të kam në fron - Albania

Av 28 deltakere i Festivali i Kënges var det bare fem som ikke fikk finaleplass. Erand Sojli var uforståelig nok en av dem. For dette er en låt med en atmosfære som jeg bare elsker og som fyller meg med en indre ro. Jeg aner ikke hva han synger om, men fyren er godt voksen og jeg får en følelse av at han forteller om et levd liv. Det er så mange fasetter her og for meg er dette et musikalsk kunstverk.

Ollie - Slave - Estland

Rockeren Ollie ble nr. 2 i Eesti Laul i 2023 med bangeren Venom, tapte da gullfinalen når en av de to motstanderne i gullfinalen også var en rockelåt og de stjal stemmer fra hverandre. Så ble han nr. 2 i -24 med My Friend, og nå prøver han igjen. Vi er mange som unner han en seier, og igjen stiller han med en knallåt. Dette er hardt, det fenger og jeg merker igjen at her er en artist som legger hele seg i låten.

Vanilla Ninja - Too Epic To Be True - Estland

Men så stilles Ollie opp mot Vanilla Ninja, et band med ikonisk status i Estland og som jeg har vært fan av siden de deltok for Sveits med Cool Vibes i 2005, nr. 3 på min all time ESC-liste. Og det blir emosjonelt for meg, for dette er et band som betyr mye for meg. Drøyt sju år tilbake var jeg i et mørkt hull mentalt sett og måtte ha profesjonell hjelp gjennom en innleggelse. Da et panikkangstanfall var under oppseiling fikk jeg rådet fra min sykepleier den dagen om å høre på musikk som betød mye for meg. Det ble Vanilla Ninjas gothaktige album Blue Tatoo fra -05, panikkangstanfallet måtte vike og siden har jeg ikke kjent på sånt. 

Jeg var litt skeptisk til denne låten i førsten, faktisk syntes jeg Are You Ready som ble gitt ut samtidig var bedre. Men nå gir denne låten her meg gåsehud. Lenna, Piret og Kerli er i toppform, det er mye varme, entusiasme og glede i låten. Jeg klarer ikke å velge, og håper bare at ingen av de ti andre finalistene kommer og snyter mine favoritter for konfekten.

Antti Paalanen - Takatukka - Finland

Finland har bare sju låter sin finale UMK, men hvert år viser finnene at de prioriterer kvalitet framfor kvantitet. For hvert år er det sju kvalitetslåter, og i år har de tilmed en som har vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris i Antti Paalanen. Ser ut som prototypen på en gal professor, men er et unikum på trekkspill og sibirsk strupesang. Synger om hockeysveis og dette er sesongens store humørpille, dette er låten jeg trengte for å få opp humøret og for å kjenne på litt musikkglede.

Ritam Noir - Profumi di mare - Kroatia

Kroatia har også gitt meg mye bra, f. eks. bandet Detour fra Dora-23 som ga ut det jeg kåra som årets album det året. I år er det streit, melodiøs og rett fram rock fra bandet Ritam Noir som først og fremst tiltrekker min oppmerksomhet. Solid og fengende låt!

Edvards Strazdins - I Ain't Got The Guts - Latvia

I en tid der jeg ser at mange av en av mine favorittsjangres fans over dammen er MAGA- og Trumpfans kom dette som var første låten jeg hørte fra denne sesongen inn og ga meg tilbake countrygleden. Som en musikervenn av meg sa da jeg spilte denne låten for han: "Hadde jeg ikke visst at denne var fra Latvia hadde jeg sagt at dette var fra tjukkeste Texas!". Og det er spikeren på hodet, det er musikken, det er atmosfæren, det er stemmen og det er et kult og sjangerriktig sceneshow. Han blir ikke å se i f.k. lørdags latviske finale, men uansett har jeg fått en låt som fyller meg med gode følelser hver gang jeg hører den. 

Rug!le - Ikona Zemaité - Litauen

Finland, Italia og de baltiske landene er mine favoritter innenfor ESC-universet. Litauen ga oss ifjor et ungt emoband som forførte meg med sin melankolske rockelåt. Og i år kommer Rug!le med denne heftige popperlen. Det er en sjukt eggende beat som jeg bare blir dratt inn i. Og heldigvis, hun skal til finale i hjemlandet. Og utifra det jeg har hørt så bør dette ende med seier.

Bandidos do Cante - Rosa - Portugal

I Portugal har 13 av 16 deltakere skrevet under på at de ikke vil delta i Wien dersom de vinner. Bare to har tilkjennegjort at de vil ta turen hvis de vinner, og det er en av de to som har bergtatt meg musikalsk blant låtene der. Et bevis på at her tenker jeg utelukkende musikk, artistenes valg om deltakelse eller ikke teller ikke for meg. Portugal bruker å sende perler som dette, de gjør sine egen greie og låtskrivercamp er et fremmedord der. Dette er så nedpå og nydelig portugisisk som det bare kan bli.

Makao - Daj nam svat - Serbia

Humørpiller har vært viktige for meg denne sesongen, og fra Serbia får vi denne herlige rytmiske perlen. At den i appen My Eurovision Scoreboard er 4. sist av de 32 låtene i Serbia fatter jeg ikke. Men de treffer meg med sin musikkglede, sine rytmer og sitt glade humør. Må også nevne de deilige blåserne. Nettopp slike låter som dette trenger jeg nå!

wavvyboi - Black Glitter - Tyskland

Fra Liechtenstein, et lite land som aldri har deltatt i ESC kommer wavvyboi. Hen deltar i Tyskland med dette statementet av en låt. Hen sier at du hater at jeg er den jeg er, men jeg vil alltid være her og være meg. wavvyboi er som en forstår ikke-binær og musikalsk sett er dette deilig emorock, bl. a. inspirert av My Chemical Romance og David Bowie. Virkelig en låt som gjør inntrykk både tekstmessig og musikalsk.

Reverend Stomp - Mescalero Ranger - Østerrike

Vertsnasjon Østerrike arrangerer for første gang på mange år nasjonal finale og det er flere sterke låter der. Men et band med dette navnet og med denne låttittelen hadde jeg ikke venta meg derfra. Jeg får litt Bo Kaspersvibber her, det er en skikkelig kul låt av en type du sjelden finner i ESC-universet.

Om en måneds tid er NF-sesongen over og jeg har da sikkert fått flere favoritter. De får jeg evt. komme tilbake til. Og så må jeg bare se hva framtida for bloggen blir. Jeg kommer fortsatt til å skrive om musikk og det vil nok dryppe noen anmeldelser i ny og ne. Men det får jeg bare ta det som det kommer. Plutselig er skrivelysten og motivasjonen der, som i dag der jeg bare satte meg til tastaturet med en gang jeg fikk ideen.

Lucinda Williams - World's Gone Wrong

Lucinda Williams er tydeligvis en av artistene som ikke legger ut sin musikk på Spotify lenger, da hjelper det og også ha et abonnement på Deezer, en fransk strømmetjeneste som er vel så god. Og at dette er en artist som er samfunnsbevisst og dypt bekymra over veien hennes USA tar merkes godt på dette albumet.

Tittellåten åpner  skiva, både på den og på andresporet Something's Gotta Give har Williams med seg Brittney Spencer. En artist som var ukjent for meg inntil dette, men som jeg nå følger. Som bl. a. har stått på samme scene som størrelser som The Highwomen, Jason Isbell, Willie Nelson og Maren Morris. En sterk låt om paret som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, hun som sjukepleier og han som bilselger. De ser de mange tomme husene i sin by etter folk som er blitt kasta ut fordi de ikke klarte å tjene nok. Og som når det blir det for mye prøver på skjerme seg for nyhetene, men de skjønner at verden bærer galt avsted.

Low Life er en litt lavmælt men nydelig sang. Om å prøve å leve et stille og rolig liv og å ha sin brune pub der en kan trekke seg tilbake fra den store vanskelige verden. 

How Much Did You Get For Your Soul er det snublende nær å tenke at handler om techgigantenes ledere som har solgt sjela si for å holde seg inne med Trump. På So Much Trouble In The World er den 86 år gamle R & B- og gospellegenden Mavis Staples med og hun bidrar til å forsterke budskapet i denne Bob Marleylåten. Om makthavere som gir blanke i hvordan vanlige folk har det fordi de er mest opptatt av å berike seg sjøl. 

                                         .

Black Tears er den klart mest bluesy låten, og det er ikke så rart gitt temaet. Lucinda Wiliams fastslår at forholdene for de fargede i USA ikke er blitt bedre på de siste par hundre årene i form av at rasismen er like sterk sjøl nå i 2026 ...

På Freedom Speaks sier Williams at hun ikke er overraska over utviklinga i USA, da historien viser at dette går i sirkler. Så når fascismen og hatet ligger såpass langt bak i tid at de fleste tidsvitnene er borte vil faenskapen igjen få god jord å gro i. Avslutningssporet har en pessimistisk tittel, We've Come Too Far To Turn Around, men jeg tolker den vel så mye som en oppfordring om å stå opp og kjempe mot uretten som skjer rundt oss. Den enkle videoen med jenta som går med plakaten med dette budskapet taler sitt tydelige språk.

Dette blir definitivt ikke det siste albumet fra amerikanske artister med brodd mot Trumps fascistiske styre. For når slike antidempkratiske krefter kommer til makten og begynner å unfertrykke sine motstandere og drepe mennesker fra sitt eget folk så er kunstnere av alle slag der for å vise motstand og for å være et lys for de som kjemper. Vi så det i forrige uke med Bruce Springsteens allerede ikoniske Streets of Minneapolis, vi ser det nå med dette albumet til Lucinda Williams, vi så det på slutten av fjoråret med Brandi Carliles album Return to Myself. Og vi så det i nattens Grammyutdeling der flere artister blåste ut sin avsky og sitt sinne mot ICE og det Trump og hans lakeier står for. For å si det sånn, det er vel bare noen konservative countryartister og Kid Rock som står igjen som musikk MAGA-fansen kan tåle. Og godt er det!

Så takk Lucinda Williams for at du sier fra på en så strålende måte. Musikalsk sett er ikke blues min fremste favorittsjanger, men det hjertet som ligger bak og den kjærligheten til de som står mot fascismen i dagens USA skinner så igjennom at dette er blitt et strålende stykke musikk. Så litt farga av det er jeg nok når jeg gir ...

Karakter: 6/6.