Da vokalistlegenden Bjørn Müller døde brått i november-24 var vi nok mange som frykta at det betød slutten på Backstreet Girls' lange historie som et av norsk rocks største band. Så viser det seg at dette er et band som har mer enn ni liv, primus motor Petter Baarli var oppsatt på at historien skulle fortsette, og jeg er sikker at det også hadde vært det Müller sjøl hadde ønska. Og en ekstra motivasjon var nok at det var han som kom med ideen til hva neste album skulle hete.
Roar Leren er den nye frontmannen, en av tre som var vokalister under bandets hyllest til Müller under Tons of Rock ifjor. Og sjøl om det skal noe til å erstatte en kapasitet som Müller så må jeg si at Leren kommer meget godt fra denne skiva. For dette er Backstreet Girls av godt gammelt merke, intet mindre.
Den første låten Thunderstorm åpner med en alarm som varsler at dette er et band som er tilbake og som sparker like hardt som før. Dette er en herlig låt som det svinger skikkelig av!
Hitter beskriver en fyr som er ute etter bråk og en slåsskamp når han er ute på byen og har fått i seg en del. Og da må låten være hardtslående, den har et vanvittig driv og et herlig munnspill får kjørt seg skikkelig underveis!
På Paradise får vi tilmed blåsere i starten og jeg bare elsker at dette er et band som også kan overraske med slikt, det vitner om den musikalske lekenheten som har vært i Backstreet Girls' DNA gjennom hele bandets eksistens.
Hard Stuff åpner mørkt de første sekundene før den spruter ut i en ny drivende låt, og den mørkheten er nok for å understreke alvoret i teksten som beskriver han dealeren som bringer stoff til folket.
Jeg må også trekke fram Children der vi har et artig element der koringa minner om en unge som er skikkelig på griner'n. Et nytt eksempel på den intelligente lekenheten dette bandet har.
Det er rett og slett herlig at Backstreet Girls fortsatt består og at de ikke gir seg med å gi full pupp rock'n roll til folket!
Det føles litt surrealistisk at den mest populære artisten i kongeriket for tida er en en ung stril som synger country på dialekt. Årets Spellemann på årets utdeling og 15000 på slippkonsert i Bergen sentrum og begeistrede tenåringsjenter i front. Men det er altså faktum hva Tobias Sten angår og med sitt andre album på et år har han festa grepet om topplasseringa på albumlista og på spillelistene til radiostasjonene. De fleste country- og amerikana-artistene her til lands sverger til engelsk, men så kommer det altså en ung jypling som synger på dialekt og som fyker til topps land og strand rundt. Kanskje noe å lære av?
Og musikken er likandes også for meg. Det er en fin blanding av moderne og mer tradisjonell country, det er en fin variasjon mellom uptempo-låter og de litt mer rolige og ettertenksomme. Det er en balanse her som gjør at dette albumet blir noe nær en innertier for meg.
Det er de hverdagslige problemene i relasjoner mennesker imellom som er gjennomgangstemaet, men det er også plass til en låt om det å støtte en venn som står i et skadelig forhold.
Åpningslåten Sei da te meg oppfatter jeg som en bønn om åpen kommunikasjon i et forhold. Musikalsk har det alle de elementene som skal til for å gjøre det til en riktig god countrylåt med et refreng det er lett å synge med på og vanskelig og sitte stille til:
Kurt Nilsen har flørta mye med country og det er derfor ikke unaturlig på at han er med på Sista ordet som er en skikkelig fengende låt. Den har stort allsangspotensiale og blir nok en hit på konserter og festivaler utover sommeren.
Så gås det noen knepp ned på tittelsporet Heimakjær som er en nydelig, nær og nedpå låt om å innse at en føler sterk tilknytning til der en kommer fra. Men også den ene låten der jeg har et lite ankepunkt. For jeg føler at det er en smule malplassert å si: Eg e faen meg heimakjær. Faen er et banneord jeg forbinder med aggresjon, noe som det ellers er ingenting av i denne låten. Jaggu eller søren synes jeg hadde passa mye bedre. Men ellers er dette altså en vakker låt, og koret vi får på tampen setter en ekstra spiss på det hele.
Da einaste du sa er slik country anno 2026 skal være i mine ører, en låt der jeg hører at den er av vår tid men der det også trekkes musikalske linjer til rotekte country. Stens emosjonelle stemme kommer også godt til sin rett her, han har den ekte følsomheten som en god countrysanger skal ha.
Min største favoritt er Hånd i hånd, som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste. Også dette en låt som jeg tipper blir en stor allsangshit og som har potensial til å bli årets sommerhit i Norge. Om nedsiden ved å være på turné og vekke fra sine kjære, noe som her førte til et brudd og om smerten det er å se ex-kjæresten hånd i hånd med en annen.
Tolv låter består skiva av og jeg liker alle. Ta ho då, som er rådet til en kompis om å ta sjansen ift. ei jente han liker. Nedpå Tilgi meg, som også er om det å være på turné borte fra sin kjære, følelsen av å ikke å ha tid til henne mens han har følelsen av at hele landet trenger han. Shanty begynner med visdomsordet Det ligge ein sannhet bak alle sin løgn. Fengende Du og deg om da er om eksen en har et særs dårlig forhold til nå. Og nedpå Longarma genser er om venninna som en ønsker å hjelpe ut av et voldelig forhold.
Så hypen rundt Tobias Sten om dagen er høyst fortjent, for det er tydelig at han treffer en nerve hos både ung og gammel. Og det til musikk som fenger. Det er som regel en uslåelig kombinasjon.
Kacey Musgraves er tydelig tilbake til røttene i dette albumet som kom ut for tre uker siden. Hun har vært mer pop enn country på sine seneste utgivelser, men dette her er et countryalbum som også er inspirert av western swing og meksikansk musikk. Hun er jo fra Texas og har også i en periode holdt til I Mexico og har helt tydelig henta inspirasjon av det.
Åpnings- og tittellåten henspeiler på det som Musgraves har funnet ut, at hun ikke trenger å defineres av å være i et forhold og at det er helt fint å være singel, eller in the Middle of Nowhere og å slippe å forholde seg til menn som ikke vet hva de vil med livet.
Og jeg trives veldig godt med at Musgraves har funnet tilbake til den rene countryen der hun skapte seg et navn. Jeg synes nemlig dette er en helstøpt skive som jeg har kost meg mye med de siste ukene, og det er ikke enkelt å velge ut blant de tretten låtene hun har funnet plass til.
På Dry Spell ser Musgraves med et skeivt blikk på sin lange periode som singel, i det som er blitt en kul og småfengende låt:
På enkelte spor har hun med seg en duettpartner og her vil jeg trekke fram Horses and Divorces der hun har med en annen country superstjerne fra Texas, Miranda Lambert. De har jo sine erfaringer med begge deler de to og de gjør dette til en småfestlig låt med glimt i øyet. Musikken er herlig, bl. a. med trekkspill:
Uncertain, TX er blitt en stor favoritt. Musgraves har faktisk med seg Willie Nelson, men han synger bare med og jeg fikk heller lyst til å poste denne opptredenen fra årets Coachellafestival. En opptreden preget av en herlig stemning og jeg elsker de dancehallvibbene jeg får her. Tematisk er vi igjen tilbake til menn som ikke klarer å få ut fingeren, men på tampen føler jeg også at det er en refs av hjemstatens omfavnelse av Trump. Hun har i historier på Facebook i oppseilinga til albumet vært en del kritisk til den sittende presidenten og ICE sin behandling av latinoer, så jeg tenker at denne låten også kan tolkes i den retninga:
I Believe In Ghosts er en laidback og kul låt, om et forhold det var like greit å bli ferdig med:
Det er kun avslutningssporet Hell On Me jeg ikke får under huden, det blir vel rolig og jeg føler at det ikke tar av. Men bortsett fra det er dette et glimrende album rett og slett, og den låten har ikke noe å si for totalinntrykket. Jeg kunne like gjerne ha posta Back On The Wagon, Abilene, Coyote (med Gregory Alan Isakov), Lonelist Girls, Everybody Wants To Be A Cowboy (med Billy Strings), Rhinestoned og Mexico Honey. De er alle kvalitetslåter og viser hvor inspirert Kacey Musbraves er av musikken hun har vokst opp med i Texas.
