Vi var mange som fikk bakoversveis og ble mektig imponert over Erlend Bratlands audition på "Norske Talenter" i 2008. Her kom altså en svarthåra gutt i svart Marilyn Mansongenser, type EMO og dro en av de råeste versjonene av "O Holy Night" ihvertfall jeg har hørt. Gutten vant fortjent nok hele greia og ga ut debutplata "True Colors" senere det året.
Når jeg hører på den nå hører jeg sjølsagt at dette er ei unik stemme, men likevel blir det litt monotont og kjedelig. Det er ikke særlig spenst over låtvalget, det blir for rolig i mine ører. Senere ble det stille om Erlend, men han var tilbake i rampelyset under årets "Norske Talenter"-finale, med total ny look. Han fortalte der at han er i studio og jobber med nytt materiale. La oss håpe at det blir mer schwung over den skiva, for at talentet og potensialet er der i fullt munn er det ikke tvil om. Erlend Bratland kan nå så langt han vil hvis han forvalter talentet sitt rett.
Fra "True Colors" er sangen han vant "Norske Talenter" med, Anouks "Lost" en sjølfølge:
"Loving You The Way You Need" er et fint unntak på debutskiva:
Rita Eriksen er min favoritt blant kvinnelige norske sangere med sin klokkeklare, men også til tider råe røst. Hun har et stort register og jeg jubla høyt da hun vant "Stjernekamp" for en måned siden. På 90-tallet ga hun ut flere kritikerroste og godt selgende album sammen med sin bror Frank under artistnavnet Eriksen. En Spellemann ble det også på en duo som serverte country, roots og blues av ypperste klasse.
Foruten samlealbumet "De Aller Beste" har jeg "Two Blue" fra 1992 og "Blåmandag" fra 1998. Jeg har også hatt 1995-albumet "Alt Vende Tebage", men det har dessverre forsvunnet under flytting.
Fra "Two Blue" velger jeg først utrolig vakre "Coming Down In the Rain":
"Time And Time Again": Og jeg vil takke Ronja GM som har mekka to strålende videoer til å følge disse to sangene
Jeg skulle mer enn gjerne hatt med duetten "Movin' Time" med Delbert McClinton, men den er dessverre ikke på YouTube.
Fra "Blåmandag", "Fine Veret og Flade Veien":
Det var dessverre den eneste fra det albumet jeg fant på TouTube.
Her er det spenstige hopp i musikksjangre, frå rotekte 50-talls honkyonk til symfonisk metal, representert ved det nederlandske bandet Epica. Jeg ble oppmerksom på de da jeg leste en artikkel om Amanda Somerville i et norsk rockemagasin. Amerikanske Somerville, som har bygd seg opp en karriere i sentral-Europa vikarierte nemlig for Epicavokalist Simone Simons på en Nord-Amerikaturné da Simons måtte melde avbud pga. en stafylokokkinfeksjon.
Det var nok til at jeg sjekka ut Epica og kjøpte deres 5. album "Requiem For The Indifferent" som kom sist vinter. Et album som også fikk seg ei uke på VG's albumliste. Og la det være sagt med en gang, dette er spennende musikk. Kvinnelige heavy metalvokalister er sjelden vare, men Simone Simons har en stemme som passer aldeles utmerket inn i musikken. Hennes mezzo-sopran, noen ganger alt opp mot Mark Janssens "male growls" gir lytteren en slags Beauty & The Beastfølelse. Musikken er eggende med harde gitarriff og et intenst trommespill. Det er mektig, det er majestetisk og ja, det er også vakkert. Det skal sies at slik mannlig sang er noe jeg egentlig ikke fordrar, men når det blir veid opp av Simone Simons stemmeprakt og mektig musikk så kan jeg fint leve med det:)
Jeg har ikke Epicas fire tidligere album, så jeg vet ikke mye om bandets musikalske utvikling siden dannelsen i 2003. Men det jeg hører på "Requiem For The Indifferent" er såpass bra at jeg nok vil anskaffe meg også de tidligere albumene etterhvert.
Jeg har valgt ut noen høydepunkter fra albumet, den første er også 1. singelen, "Storm The Sorrow":
"Guilty Demeanour":
Det lange, men akk så majestetsiske tittelsporet må også med:
Tar et innlegg til i dag og presenterer det norske honkytonkbandet Empty Bottles Broken Hearts. De spiller 50-talls country/honky tonk med stor spilleglede! Riktig morsom debutskive de har lagd. Vokalprestasjonene er kanskje ikke til 6 på terningen, men det det bryr meg ikke så mye. Dette er morsomt, og det er upretensiøst, og slikt digger jeg!
"One Hand Round The Bottle (And One Foot in the Grave)":
"Wayward Heart":
Og sjøl om den ikke er med på skiva, jeg bare MÅ ha med "Big Girl (In All The Right Places)" og det opplyses under videoen at hun som spiller "Big Girl" i videoen sitter på Stortinget:)
Håper det blir mer fra denne livlige gjengen framover!
Emmylou er ikke bare en countrylegdende, hun er en musikklegende av dimensjoner. Hun har siden debuten i 1969 gitt ut 21 debultalbum, fire samarbeidsalbum med Linda Ronstadt, Dolly Parton og Mark Knopfler, tre livealbum og flere samlinger. Hun har vunnet 12 Grammies og flere Country Music Awards. Dessverre tok det tid før jeg alvorlig begynte å lytte på henne. Gjorde vel ikke det før jeg kjøpte 2005-samlingen "The Very Best of Emmylou Harris Heartaches & Highways" da jeg og fruen var på Country Music Festival i Nashville i 2008.
Først på denne samlinga er hennes og Gram Parsons versjon av "Love Hurts", som Nazareth gjorde til en monsterhit her i Norge midt på 70-tallet:
The Byrdsgrunnlegger og The Flying Burritomedlem Gram Parsons fikk på begynnelsen av 70-tallet stor betydning for Emmylous musikalske vei videre. Ja, iflg. Emmylous Wikipediaside så fikk samarbeidet de to imellom stor betydning for countryen og countryrockens historie. Gram introduserte henne for nye artister og han hjalp henne til å finne sin musikalske identitet. I 1973 turnerte Emmylou sammen med Grams band "Fallen Angels", en turné der publikum fikk oppleve en stor musikalsk gnist mellom de to.
Sjokket var derfor stort og grusomt for Emmylou da Gram Parsons døde av en overdose på et hotellrom nær Joshua Tree Nasjonalpark i California 19. september 1973 mens de var i full gang med arbeidet med sitt felles album "Grievous Angel". Emmylou investerte mye, både følelsesmessig og musikalsk i samarbeidet med Gram Parsons. Det sies at da Gram døde var ikke Emmylou langt unna og erklære sin kjærlighet til han. Hennes gode venninne Linda Ronstadt har sagt at Emmylous liv etter Grams død har vært en prosess for å akseptere det som skjedde og komme seg gjennom det. Hun har skrevet flere sanger om sitt forhold til Gram og den mest legendariske skrev hun like etter hans død, "Boulder to Birmingham", en sang jeg oppdaga da Ida Jenshus brukte den i finalen da hun vant "Lyden av lørdag" på NRK i 2007.
En sang til fra denne samlinga, "Michelangelo":
Når det gjelder Emmylous soloalbum hart jeg de tre nyeste, først "Stumble Imto Grace" (2003), der første smakebit er "Little Bird":
"Jupiter Raising":
"Lost Unto This World"
Fra "All I Intended To Be" (2008): "Gold":
"All That You Have Is Your Soul":
"Old Five And Dimers Like Me", skrevet av Billy Joe Shaver, med Mike Auldridge som duettpartner.
Så ifjor, i 2011 kom "Hard Bargain", et for meg magisk Emmyloualbum, det beste jeg har med henne. Et album med så mange nydelige sanger.
Først "The Road", en ny sang om Emmylous forhold til Gram Parsons:
"Home Sweet Home":
Den utrolig sterke "My Name Is Emmet Till", om to hvite menns drap på en 14 år gammel farget gutt i Mississppi på 50-tallet:
Nå er jeg kommet til en av mine store tenåringsidoler og et av albumene som står som en påle som et av de mest betydningsfulle albumene når jeg ser tilbake på min ungdomstid, Ellen Foley og hennes debutalbum "Night Out" fra 1979. Jeg husker ikke hva som gjorde at jeg kjøpte skiva, men den ble til et monumentalt album for meg. Ellen Foley, Blondie, Status Quo, de tre kunne jeg sette på på full guffe på stereoen på stua når jeg kom hjem fra skolen til tomt hus og bare blåse ut alt. Jeg var et nytt menneske etterpå.
Ellen Foley fikk aldri noen særlig kommersiell suksess og hun forsvant fra rampelyset etter tre album. Og sjøl om vi hadde Suzi Quatro, og sjøl om vi hadde Joan Jett, kvinnelige rockesangere hadde det ikke lett på den tida, det var meget vanskelig å slå igjennom. Det førte nok til at Ellen på sine to andre album, "Spirit of St. Louis" og "Another Breath" var mer popete enn rockete. Det gjør også til at "Night Out" for meg er Ellen Foley-aøbumet, det albumet som for meg definerte artisten Ellen Foley.
Det er stemmen, det er dramaturgien i musikken, det er hele pakka Ellen Foley som gjør at "Night Out" for meg er et så monumentalt album. Jeg kunne ha spilt alle 9 låtene, hver og en av de er veldig sterke og vitner om en artist med en særegenhet som absolutt hadde fortjent mer kommersiell suksess, ihvertfall slik jeg ser det.
Albumet åpner med powerballaden "We Belong to the Night", en låt som fremdeles gir meg komplett gåsehud. Og husk, her har hun med seg størrelser som Mick Ronson og Ian Hunter:
"Stupid Girl" - straight forward rock'n roll, skrevet av Jagger/Richards, sier ikke mer:)
"Sad Song" - nyyyyydelig:)
"Hideaway":
Fra "Spirit of St. Louis, et album der faktisk Clash er backingband. "The Shuttered Palace", skrevet av Joe Strummer og Mick Jones:
"Torchlight":
Fra "Another Breath", "Let Me Be the One You Love":
Håper med dette at jeg har åpna ørene for Ellen Foley, en artist som fortjener å ikke bli glemt!
Vi må dele Bettan med Sverige, men at hun siden midten av 80-tallet har vært en av våre mest folkekjære sangfugler er det ingen tvil om. Helt fra hun sammen med Hanne Krogh satte landet på hodet med sin Grand Prixseier med "La Det Swinge" i 1985 og fram til i dag har hun gledet mange med sin vakre og klokkeklare stemme.
Jeg har bare en CD med Bettan, samlealbumet "Bettans Beste" fra 1995, altså 17 år gammelt. Hun har gitt ut mye musikk siden da, men det har jeg ikke. Dvs. jeg har utgivelsen "Spellemann" på iPoden, men den CD-en er fruen sin og altså ikke i min hylle.......
Fra "Bettans Beste" er ikke alle jeg kunne ønsket meg å spille her på YouTube dessverre, men "Danse Mot Vår" får dere, en vakker sang:
"I Evighet" som hun ble nr. 2 med i MGP på hjemmebane i 1996, en sang som kom med som tillegg på "Bettans Beste" det året:
Til slutt, Bettans svenske versjon av Jennifer Rushs superhit "power of Love", "Ängel i Natt". En sang der Bettan virkelig får fram hvilken kraft og renhet hun har i stemmen sin.
Etter innspill fra en leser på Facebook tar jeg også med "Duett", Grand Prixlåta Bettan hadde i 1994 sammen med Jan Werner Danielsen:
