Jeg kan takke mine barn for at jeg oppdaga Beth Hart. For de ga meg en CD med henne i julegave i sin tid, og siden har jeg vært fascinert av henne og den råe stemmen hennes. Hun har levert flere gode album opp gjennom årene, noen sammen med Joe Bonamassa, men dette hun har kommet med nå er kanskje det beste jeg har hørt av henne. Dette er hva jeg vil kalle et skikkelig Badass-album, og da tenker jeg både musikalsk/vokalt og tekstmessig på noen av låtene.
Åpningslåten Savior With A Razor er hva jeg vil kalle skikkelig rå. Vokalt gir hun absolutt alt så det er en red fryd å høre og musikalsk har hun med seg Slash som sjølsagt bestalter gitaren på en aldeles ypperlig måte. Dette er Beth Hart på sitt aller beste der hun presser stemmen til det ytterste. Låten er en av de mest intense jeg har hørt på en stund:, og hårene mine reiser seg over denne enorme vokalprestasjonen.
Never Underestimate A Gal er en leken og herlig swingjazzlåt, og som en skjønner er det om en verdensvant kar som tror at han kan tvinne enhver kvinne rundt lillefingeren ...
Så viser Beth Hart sin beundring for Johnny Cash i Wanna Be Big Bad Johnny Cash. Dette er også en herlig leken låt som også ligger nært opp til "The Man in Black" rent musikalsk.
På flere av låtene står Beth Hart opp for kvinner som i utgangspunktet kan tolkes som underlegne. På Little Heartbreak Girl er hennes budskap til kvinner som er i slike situasjoner at de klarer seg fint alene, og at de ikke trenger noen mann ved sin side for å erobre verden. Og igjen overbeviser Hart med sin vokal:
Tittellåten Still Got Me er en rå kjærlighetssang, og en av de mest intense sådanne som jeg har hørt på lang tid. En varm og sterk hyllest til Harts ektemann Scott Guetzkow, som også er hennes Road Manager. Det er få kjærlighetslåter som er så overbevisende som denne, noe også videoen understreker.
Jeg vil dernest trekke fram Wonderful World, som også er en nydelig kjærlighetslåt. Mer nedpå og sart enn tittellåten, men likevel sterk og overbevisende. Mens Don't Call The Police er en sterk låt om svarte som blir utsatt for overgrep men som ikke blir tatt på alvor av de som skal beskytte oss, politiet. Don't call the police if you want to live another day er en setning som taler sitt tydelige språk. Pimp Like That er historien om en hensynsløs hallik, mens avslutningssporet Machine Gun Vibrato er en sugende låt der Harts hviskende vokal bringer en helt egen mystikk inn i den.
I det hele tatt er det kun den mest nedstrippa låten, Drunk On Valentine som ikke går helt hjem hos meg. Den blir litt for jazzete og stillestående. Men ellers er dette et fenomenalt album der Beth Hart på flere av låtene er helt herlig bad ass!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar