Sistemann ut, i det som er blitt en oktobermåned med fokus kun på norske artister er Knut Roppestad fra Horten. En kar som nå er ute med sitt 11. album med originalmusikk, og det 6. studioalbumet. Albumet er spilt inn i Oklahoma, en delstat i USA som Roppestad musikalsk er nært knytta til. Han har spilt der mye og i 2010 åpna han for ingen ringere enn ZZ Top.
Og her er det mye variert musikk. Etter et kort, litt smålåtent åpningsspor blir det reinspikka country i My Hearts In It, som er en låt om det å skrive musikk. Iflg. Roppestad ble den ferdig på ti min, og forteller mye om at skal man lage gode sanger må en skrive med hjertet. Musikalsk er det herlig skranglete, noe som bare gjør låten ennå mer sjarmerende.
Under the Influence er noe helt annet, her er det fet og lit bluesy rock som gjelder og det gjorde meg litt perpleks ved første lytt, før jeg ble kjent med Roppestads fulle musikalske univers. Han er nemlig inspirert av "Red Dirt-scenen" i Oklahoma, en musikkstil der vi får en god blanding av rock, country, folk og blues. Og med fete gitarriff vil jeg legge til, for det går igjen på flere låter her.
What I Got er en litt dvelende låt som forteller meg at Roppestad er flink til å variere sitt musikalske uttrykk. Her får vi et lite instrumentalparti med det jeg vil kalle en smektende gitar som setter en fin spiss på låten:
Før jeg satte meg nærmere inn i Roppestads musikalske landskap hadde jeg et litt komplisert forhold til at han bruker engelsk. For sjøl om jeg mener jeg er bra til å snakke og forstå engelsk følte jeg at jeg ikke helt fikk med meg alt det tekstlige. Men når jeg ser at dette er en artist som har opptrådt mye i USA og som også har spilt inn denne plata der med amerikansk produsent i unge Kyle Reid får jeg en mye bedre forståelse for at engelsk er det mest naturlige for Roppestad å bruke i sine tekster.
Nothing To Say er en skikkelig fet og tøff låt, her simpelthen elsker jeg den råe gitarlyden:
Drifting er favorittlåten min på skiva, og her viser Roppestad at han også kan kunsten og lage fengende låter som sitter tvert i øret. Og det uten at det går ut over det fyldige lydbildet som kjennetegner musikken på dette albumet. Han har også en råskap i stemmen sin som kommer godt til uttrykk her.
Clete Purcell and The Ladies er en spennende låt som Roppestad først ga ut på sin debut-EP i 2009. Med en hovedperson som har brent sine bruer i livet. Her kommer Roppestads litt grove stemme til sin fulle rett da det ikke er en lys historie han forteller, sjøl om Clete er en kar med et varmt hjerte. Og avslutningslåten Appendix - God Help Us All er det jeg vil kalle gladcountry med høy allsangsfaktor.
Det er ikke absolutt alt her som kommer helt inn under huden på meg, men dette er et ærlig og realt album med mye hjerte. Og ikke bare har Roppestad og produsent Reid gjort en god jobb, her er et knippe av musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en trivelig opplevelse. Blant de som bidrar er Ken Pomeroy, en ung kvinnelig artist og låtskriver som jeg har bokmerka og vil følge med på framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar