Jeg likte meget godt det forrige albumet til Gabe Lee, og her på oppfølgeren synes jeg han har tatt steg som musiker og artist. Lydbildet har utvikla seg, han er til tider mer rocka på noen låter, men har også beholdt en litt mer lett og ledig stil på andre låter.
Det starter meget bra med Wide Open. Her i en god akustisk versjon:
Lucky Stars er min største favoritt på denne skiva. Jeg kan relatere til teksten i forhold til det at det er ikke alle som klarer å håndtere en kjærlighet som går fløyten, men at det er fullt mulig. Musikalsk er det også meget fengende.
Gabe Lee beveger seg mye over til countryrocken på dette albumet, f. eks. er Over You en seig, men fet og tett countryrocker som viser at Lee har mye å fare med. Det samme med Buffalo Road, og jeg liker også atmosføren i Rusty. Jeg hører dessuten at han har særs gode musikere med seg, jeg liker spesielt godt gitarspillet her:
Så er det et spor på 7:47 som består av to låter, Longer I Run og Hammer Down. Jeg liker spesielt Longer I Run, og derfor tar jeg med dette sporet. For her er det mer neddempa, og Gabe Lee viser sin følsomme side i fullt monn. Jeg kan leve meg inn i de følelsene som formidles her, det er rett og slett en sang som berører, spesielt hvis en tar seg tid til å lytte til teksten:
Avslutningslåten Angel Band er på nesten seks minutter, og her er det både piano og fele. Også dette en låt og en tekst med mye følelser. Om en døendes siste ønske.
Jeg vil også trekke fram Lonely, som er en neddempa akustisk perle, samt den klassiske countryrockeren One of These Days, som sitter tvert hos meg.
Gabe Lee har igjen gitt ut et album som hever seg over massen. Dette er en låtskriver og artist som får meg i godlune gjennom knakende fin musikk av høy kvalitet. Lee har den feelingen for musikken som artister i denne sjangeren må ha, og han forvalter den gaven på en utsøkt måte.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar