Roy Lønhøiden - Fra hånd til munn

 

Jeg vil med styrke påstå at vi i Roy Lønhøiden har en godt skjult nasjonalskatt. I mange år har han nå på sitt stillferdige vis gitt oss vakre viser om det enkle livet i de dype skoger ved svenskegresa, viser om lengsel, om smerte, om kjærlighet, men også om det gode liv langt fra byenes asfaltjungel. Han er som en norsk Townes Van Zandt, som tilfeldigvis er et av hans store musikalske forbilder, en motvekt mot det stressende livet på evig jakt etter status og et perfekt ytre.

Derfor er ei plate med Lønhøiden en anledning til å ta en pust i bakken og roe ned, ta en pause fra en verden som går mer og mer av hengslene. Rammet inn av to små, nydelige instrumentaler der pedal steelviruosen Tore Blestrud spiller hovedrollen kommer Lønhøiden nå igjen med et slikt album. Et album som er sårt tiltrengt i den verden vi nå lever i.

I Jeg hører toget i natta tar Lønhøiden oss med tilbake til barndommen, der lyden av toget var en lyd av høytid, og som gjorde at drømmen om det frie liv langs veien ble født.

Det er få som kan beskrive tapt kjærlighet så godt som Lønhøiden. Det er stillferdig, det er ingen fakter eller store ord når han beskriver det smått naive håpet om å vinne hennes hjerte tilbake. Men et håp som føles nødvendig for å holde seg selv i gang.

Så har vi de rolige sangene, som er så stemningsfulle at jeg bare blir sittende og lytte og ta til meg den atmosfæren Lønhøiden vil la meg bli innhyllet i. Som denne perlen om Billy, han som sier nei til å bo under kommunalt tak og ta imot omsorg, som heller vil bo i koia ute i skogen helt til han drar sitt siste åndedrag. En sang som får meg til å reflektere over hva som ligger i begrepet frihet.

Under coronaen var jeg en av 20 heldige som fikk oppleve Roy Lønhøiden og hans musikalske partner fra de dype skoger, Johan Berggren på Moskus i Trondheim. Selv om jeg tok feil av tida og kom en halvtime ut i konserten så ble det en høytidsstund jeg aldri vil glemme med to jordnære trubadurer og deres gitarer. En kveld som spredte varme i en tung tid.

Og det er nettopp det Lønhøiden gjør med sin musikk, han sprer varme, han sprer godhet. Derfor er han en nasjonalskatt, en sanger og låtskriver som vi sårt trenger. Han viser det også i Holder støtt i rattet. 

Dette er også en artist som har sin religiøse tro. Og for meg som ikke-troende blir det ikke påtrengende når han på sitt vante stillferdige vis forteller om sin tro på platas siste sang, Fallne engler. Istedet kjenner jeg på en stor respekt for hans tro,den virker helt naturlig. Og jeg kjenner på en stor respekt for en artist og låtskriver og et menneske som gir oss den roen og varmen vi så sårt trenger.

Takk Roy, takk for et nytt mesterverk! Og takk til medmusikantene og backingvokalist Elin Moen Rusten som med sin milde, vakre stemme gir sangene en ekstra god atmosfære.

Karakter: 6/6.