torsdag 26. september 2024

Steve Forbert - Daylight Savings Time

Steve Forbert er en av disse artistene som har fulgt meg nesten hele livet. Oppdaga han på begynnelsen av 80-tallet, han debuterte med Alive On Arrival i 1978 og Jackrabbit Slim fra året etter er også en klassiker.

Han gir fortsatt ut musikk, jeg skrev sist om han da han i -22 ga ut Moving Through America. Han er tilbake nå med en ny samling låter med temaer henta fra dagliglivet. Forbert har aldri vært særlig politisk, det er hverdagslivet som stort sett er det sangene hans kretser rundt. Og vi trenger også slike artister, som gir oss låter vi kan nikke gjenkjennende til og tenke at dette kan vi relatere til.

Som med Purple Toyota, der han konkluderer med at nye biler i dag ser ut som regnvær, med andre ord, de er kjedelige.

Sound Existence er om å være glad for det en har og ta vare på det. Så lenge du har et greit sted å bo, en grei plass å parkere og et trygt nabolag så har du det du trenger for å kunne leve det gode liv.

Største favoritten min her er The Blues, om nedturene vi alle får i livet og at det handler om å komme seg gjennom de slik at en kan sette pris på de gode opplevelsene igjen. Det er en så positiv rytme i denne låten at sjøl om den er om det å være nedpå så er det likevel en humørpille vel verdt å høre på når en er nedfor.


Helt tilbake til 1976 fikk visesangeren Stanley Jacobsen en radiohit med I morgon, i morgon. Det var om å nyte dagen i dag med å ligge i enga og slappe av, men at i morgen skulle en gjøre alt som lå på det som mange i dag på dårlig norsk kaller "to do-lista". Et av de gjøremålene var å "banke opp han Knut ...". Vel, Forbert tar en Stanley Jacobsen med Tomorrow Song der han fastslår at dagen i dag er til for at du kan sove lenge og slappe av og sette problemene til side, for morgendagen er bare en dag unna og da kan du få gjort alt du må.


Jeg vil også trekke fram Pour A Little Glitter On It, Baby, om å spisse opp hverdagen av og til for å gi livet en ny gnist. 

De fem andre låtene er også gode hverdagshistorier uten så mye staffasje, så dette er en Steve Forbert-skive slik vi kjenner han. Og egentlig er det godt med slike artister du kan vende tilbake til gang på gang fordi de alltid gir deg det du trenger der og da. Du hører at det er umiskjennelig Forbert, eneste forskjellen fra 1978 er egentlig at stemmen er mer rusten. Ellers er det trygge gode Steve Forbert, og det holder i lange baner for meg også i 2024.

Karakter: 5/6.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar