Da et av mine favorittband American Aquarium kom med nytt album for en drøy uke siden merket jeg en låt der BJ Barham hadde med en for meg ukjent artist ved navn Katie Pruitt på en av låtene. Nysjerrig som jeg er sjekket jeg henne ut, og det er hennes album fra april som jeg har hørt mye på i dagene etter.
Pruitt albumdebuterte i 2020 med Expectations, som beskrev hennes reise fra å vokse opp som skeiv i et sterkt kristent område i Georgia. Iflg. hennes bio på Spotify fikk hun mange tilbakemeldinger på at låtene hennes hadde spilt en viktig rolle i livene til flere lyttere. Med den bakgrunnen ga hun i vår så ut sitt andre album, og her ser hun mer innover og tar for seg kjønnsidentitet, sjølmedlidenhet eller mangel på sådan og kampen for fred meg seg sjøl i en verden preget av usikkerhet og kaos, samt viktigheten av å leve ut sitt rette jeg.
Og det åpner med to rimelig kraftfulle låter. All My Friends er om å komme tilbake til der en vokste opp og se at ens venner derfra stadig finner nye ting å tro på, de skifter mantra i livet annenhver uke og hun må bare unfriende "The Jesus freaks". En fortelling om den kaotiske tiden vi lever i nå.
White Lies, White Jesus And You er en enda sterkere låt med en video som virkelig understreker budskapet. Om å kjenne på skeive følelser i et kristent miljø der det å være skeiv defineres som en stor synd influert av djevelen som vil lede en ut i synd og fortapelse. Det er nok mye verre for unge skeive i USA i kristne miljøer enn det er i Norge, der konverteringsterapi nå heldigvis er forbudt ved lov.
Self Sabotage er også en sterk låt om å slite med selvbildet og ikke føle at en er noe verdt. Og det å innse at en kan ikke elske hun som hun er glad i før hun kan elske seg selv. Det er en desperasjon i Pruitts vokal her som gjør at låten og teksten går gjennom marg og bein for å bruke en gammel floskel.
I første verset av rolige og stemningsfulle Naive Again bekrefter Pruitt at hun ikke har en religiøs tro:
I don't believe in fairytales / Now that I've seen behind the veil / No pot of gold, no man upstairs / Just piles of bills and unanswered prayers.
For et amerikansk publikum er nok det sterkere kost enn her i langt mer sekulære Norge, i mange kretser er rett og slett det å ikke tro fy-fy. Og det kreves nok mer mental styrke å gå ut offentlig med det enn her til lands. Så full respekt til Katie Pruitt her!
Til slutt The Waitress, om å elske hun som serverer for de rike og som lufter hunden sin mens de kristne er opptatt i sine kirker. En låt og tekst om frigjøring, om å la henne komme ut i verden og ikke la henne stå på stedet hvil i en tilværelse der hun ikke får brukt sine talenter:
En annen låt som gjør inntrykk er Jealous Of The Boys, som er om det å være lesbisk og se guttene stikke av med de fine jentene du sjøl ser på. I det hele tatt er det bare avslutningssporet Standstill jeg ikke får helt under huden, ellers er dette et album som gjør et dypt inntrykk. Og jeg får en enorm respekt for en amerikansk artist som både står støtt som skeiv og som ikke-troende. Som jeg har vært inne på er det tøft mange steder i USA, spesielt i Midt-Vesten og i sør.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar