Det er to år siden jeg var over meg av begeistring for den forrige utgivelsen til Amanda Ann Platt & The Honeycutters, et musikalsk todelt dobbeltalbum som ga meg mange nydelige låter. Nå er de ute med oppfølgeren, et enkeltalbum med tolv låter denne gangen, 53 minutter med mye vellyd og nydelige harmonier.
Musikken her er i skjæringspunktet mellom folk og country, jeg har allerede nevnt harmoniene, det som også preger plata er Amanda Ann Platts klare, men på samme måte milde stemme. Og så har jeg et klart inntrykk av at låtene er spilt rett inn, i "one take" som man sier på fagspråket. Det gir det hele en unik autentisk atmosfære, og musikernes små kommentarer eller litt latter før og etter låtene er heller ikke luket bort. Jeg føler derfor en helt spesiell nærhet til musikken og de historiene som fortelles.
Som med åpningslåten Mirage, som betyr luftspeiling. Om en opplevelse på en kafé i New England og tankene som kommer utifra det. Jeg liker hvor fint pianoet starter låten, som utvikler seg til å bli en av de fineste på skiva:
Forever handler egentlig om det stikk motsatte av det tittelen antyder, nemlig at ingenting varer evig. Sjøl et forhold varer ikke evig, for før eller senere dør den ene, og så den andre. Her elsker jeg bl. a. koringen på slutten av låten, en av disse små detaljene som gjør at dette er en så gjennomført fin sang:
On the Street Where You Live er også en av mine store favoritter på denne skiva. Den glir så behagelig og vakkert avgårde. Jeg føler at jeg duver med i en fortelling om det å gå gjennom gata der et menneske en setter høyt bor. Det er en atmosfære av lengsel her som er rett ut betagende:
Pocket Song er om savn, det å savne et menneske som ikke lever lenger, om å bevare minnene i en egen lomme i hjertet. Dette var den første singelen fra skiva, og jeg liker at musikken er mer lystelig enn hva temaet skulle tilsi. Det er et tegn på at minnene en har om denne personen er udelt gode:
Til slutt tar jeg med The Muse of Time, en enkel og god låt om å ta vare på de gode minnene i livet:
Jeg vil også trekke fram The Lesson, der Platt forteller om lærdommen hun fikk på en "Open Mic"-seanse i ungdommen, da en eldre kar kom fram og sang en sang som betød mye for foreldrene hans da de var unge. Saint Angela går i en roligere takt enn de sangene jeg har posta her, men er likefullt en vakker perle.
Jeg opplevde igjen at jeg måtte jobbe litt mer med de rolige låtene for å få de under huden, men det var verdt det. For dette er ei skive og puste ut til og la de negative vibbene som lett kan ta overhånd få fyken for en stund. Musikk til å få ro i sinnet av dette her.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar