Karin Ann - through the telescope

Jeg er sikker på at jeg ikke har skrevet om artister fra Slovakia før, og grunnen til at jeg ble oppmerksom på Karin Ann er at jeg for en drøy uke siden var innom GLOW, en spilleliste på Spotify med aktuell musikk fra LGBTQIA+-artister. Der var Karin Ann med den første låten, i don't believe in God og med en så interessant tittel ble jeg nysjerrig. Det førte meg til dette albumet som hun slapp i mai, et album som jeg fant meget lyttervennlig for min del.

Det jeg vet om Karin Ann har jeg fra Spotify. Dette er hennes 3. album, etter lonely together fra 2021 og side effects of being human året etter. Som en skjønner er dette en artist som nesten konsekvent snakker i små bokstaver, og det gjenspeiler også vokalen hennes, som er mild og behagelig å høre på. Hun har dessuten en noe nær perfekt engelsk, noe som absolutt er et pluss. Hun er 21 år, og i presentasjonen på Spotify står det at hun er spesielt opptatt av kjærlighet, identitet, mental helse og opplevelser fra tidligere i livet i sine tekster. Musikken er det jeg vil kalle organisk pop, da det jeg hører er ekte instrumenter samt at strykere også spiller en vesentlig rolle i lydbildet på de fleste låtene. På enkelte låter er det er mer fyldig lydbilde, for å si det på den måten. Det høres litt rocka ut sjøl om det egentlig ikke er rock som spilles.

Det er 13 låter her, hvis vi ser bort fra en halvminutts intro til å begynne med. Deretter følger et knippe med vakre og stemningsfulle poplåter som setter meg i en litt drømmende stemning. Det betyr med pile of bones, en kassegitar-basert låt som setter nettopp denne litt drømmende stemninga for dette albumet. Karin Anns váre stemme lar meg slappe av og sveve inn i hennes myke musikalske atmosfære:

Både coverbildet og albumtittelen sier meg at Karin Ann på denne skiva inntar betrakterens rolle, den som ser hvordan livet og verden glider fram og at hun gjør sine betraktninger ut fra det hun ser. 

false gold bringer assosiasjoner til det norske ordtaket om at det er ikke gull alt som glimrer. Her er det et forhold det er snakk om, der en erkjenner at det ikke ble den store lykken som en så for seg. Interessant video med en slange i en av hovedrollene og en mann som stiger fram i de siste sekundene og sier med hard stemme til Karin Ann: Witch! Begge deler elementer vi blir ennå mer kjent med senere i albumet. Dessuten en låt med til tider det litt fyldige lydbildet som jeg nevnte tidligere.

last few minutes er også en låt som berører, da den handler om hva en vil bruke de siste minuttene til hvis en får vite at det bare er disse minuttene igjen til verden slik vi kjenner den går til grunne. Og at det da er viktig å være nær et menneske en er spesielt glad i. Igjen er det várt og så nært framført:

for you åpner med ordene You are the fire, I am the water og handler om den gode kjærligheten, om det å ha et menneske i sitt liv som en føler utfyller en og gir ens liv en større mening. En av de vakreste låtene på skiva synes jeg:

Så må jeg sjølsagt ta med låten som gjorde at jeg oppdaget Karin Ann, i don't believe in God. Med en video der vi igjen møter slangen og heksen, eller rettere beskyldninger om hekseri. Fra den tiden da kvinner med spesielle evner ble beskyldt for å stå i ledtog med onde krefter. En sang og en video med flere lag. Det konkrete som vi ser i videoen, det å leve som lesbisk i et middelaldersamfunn og bli beskyldt for å være heks bl. a. fordi en ikke vil gifte seg og å få barn. Noe som Karin Ann i teksten på en fin måte viderefører til den kampen mange skeive kjemper den dag i dag for å finne fotfeste i samfunnet. En kamp som er såpass tøff at en ender opp med å be sjøl om en ikke tror på Gud:.

OK, det er et par låter her som blir litt vel stillestående, men det rokker ikke ved at dette er et av de fineste popalbumene jeg har hørt i år. Jeg vil spesielt peke på det nesten totale fraværet av EDM-elementer i musikken. Det er rett og slett befriende med et popalbum der musikken er organisk med ekte instrumenter. Ingen regel uten unntak, det finnes god EDM-inspirert musikk. Men det er bare så deilig når unge artister i 2024 sverger til ekte instrumenter i musikken. Det gjør at denne skiva har en helt annen ekthet og nærhet enn det jeg hører i mye av dagens moderne pop.

Derfor retter jeg en stor takk til Karin Ann for å ha gitt verden denne oasen av drømmende, ekte og nær musikk i en vakker popinnpakning!

Karakter: 5,5/6.