Wig Wam - Out of the Dark

 

Et av de sterkeste øyevlikkene jeg opplevde ifjor var da Wig Wam var på som første band på hovedscena på Tons of Rock på avslutningsdagen lørdag 25. juni, et halvt døgn etter at terroren rammet hovedsakelig som feiret kjærligheten og Pride. Midt i settet bad Åge Sten Nilsen om et minutts stillhet i respekt for de som ble direkte ramma, og med ord som brente seg fast i meg: "Ingen skal for faen fortelle oss hvem vi skal elske!" Og så oppleve over 20000 rockere musestille i et minutt var formidabelt, et sterkt signal om at vi vil verne 100% om retten til å elske den vi vil.

Kanskje en litt pompøs innledning på et innlegg om Wig Wams nye album, men jeg følte for å gjøre det. Når det gjelder dette albumet så leverer Wig Wam hva jeg forventer av dem, spesielt på de mer fartsfylte låtene. Det er der jeg synes de er best, som på åpnings- og tittelsporet:

High n Dry er en mer stampende låt, og det er en type rock jeg har et litt avmålt forhold til. Jeg føler at dette er en type låter som ikke tar helt av, og det opplever jeg litt her også, men det skal sies at låten løfter seg etter at jeg har gitt den noen lytt og den har fått krype inn under huden på meg. Forevermore er litt mørkere, men jeg liker at den har litt allsangfaktor. Og den mørke bakgrunnsstemmen bidrar til å gi låten en aura av mustikk.

Men det er altså låtene med litt tempo som jeg føler sitter best hos meg. Her er Bad Luck Chuck, om han som gir inntrykk av å sitte hardt i det og som du derfor låner penger, men som du så ser bor i den stilige kåken. Da har du grunn til å føle deg litt lurt.

Uppercut Shazam er av de absolutt beste låtene på skiva. Jeg husker fra oppveksten på slutten av 70-tallet at det en kort stund var et tegneseriehefte som kom ut 2. hver måned om en superhelt kalt Shazam. Jeg tviler vel på at han er inspirasjonen for denne låten, men med denne tittelen fikk likevel låten et litt nostalgisk preg for meg.

The American Dream er også en låt som sparker godt fra seg. Om å være fanget under presset av å albue seg oppover for å nå den amerikasnke drømmen om suksess og velstand.

Trond Holter er en av landets aller beste rockegitarister, og da er det fint at han får en instrumental til å briljere litt ekstra. En godt rockeinstrumental er undervurdert, og flere band burde egentlig hatt med en slik låt på sine album.

Jevnt over er dette et solid album av Wig Wam, og jeg burde jo benytte meg av anledninga når de spiller på Byscenen i Trondheim fredag 10. mars. Men når dørene åpnes 21:30 og siste buss til Orkanger kjører rundt 23:00 sier det meg at det kan bli lite musikk for pengene før jeg må dra hjem. Men jeg fikk som nevnt sett de på Tons of Rock, og de leverte virkelig varene da. 

Karakter: 4,5/6.