Kikki Danielsson var for meg et tenåringsidol, slik Debbie Harry var det. En annen musikk, men hun var ung, pen og sang fengende sanger som gikk rett hjem hos meg. Enten det var med bandet Wizex eller solo som hun etterhvert gikk og representerte Sverige to ganger i Eurovision. Sammen med Elisabeth Andreassen i Chips i 1982 og som soloartist i 1985, da hun ble nr. 3 på hjemmebane det året Bobbysocks vant for Norge. Jeg opplevde henne live på en dansegalla i Førdehuset på 2000-tallet og fikk tatt bilde sammen med henne, et bilde jeg ikke har nå.
Det er vel kjent at Kikki har hatt sine utfordringer i livet, spesielt i forhold til alkohol, noe hun slet med i mange år. Når hun nå gir ut et album som 70-åring så er det en personlig skive der hun reflekterer over sine livserfaringer og hun er bunn ærlig. De fleste låtene er fengende, men likevel er musikken av den neddempede sorten, der trekkspillet i mange låter spiller en hovedrolle.
Hun åpner med Nu gör jag som jag vill, temamessig på linje med Wenche Myhre på Når jeg blir 66, men ikke så in your face som Wenche. Litt spesielt at hun avslutter med Jag har levt f'ör lenge, så nu gör jag som jag vill. Uansett så elsker jeg neste låt, Låt aldrig skuggarna slå rot er en meget god livsvisdom som er godt å ta med seg. La ikke skyggene og mørket ta kontroll over deg. Musikalsk er det låten det lukter mest country av på denne skiva, og det liker jeg!
Jeg liker også budskapet i Några steg på botten. Skal du klare å sette pris på livet bør du helst hatt en runde på bunnen, og erfart hvor trasig det kan være. Det tror jeg alle vi som har kjent på det mørket kan skrive under på.
Tittellåten Ängel med sorgkant er også en sang med mye god livsfilosofi. En roligere låt, men det passer til denne teksten:
Den sterkeste sangen på skiva er utvilsomt Så länge giftet verkar. Der er Kikki åpen om hvordan det er å leve med en rusavhengighet. Du spinner et nett rundt deg selv, og til slutt er du fanget i det. Stort bedre kan det ikke sies, og denne teksten er en av de sterkeste jeg har hørt i år. Jeg får en klump i halsen hver gang jeg hører på den.
Avslutningssporet Fem i tolv har Kikki tilegna sin far. Også det en neddempa og nær låt.
På dette albumet møter vi en Kikki Danielsson uten filter. Det føles så ekte og det føles så nært. Mange tilårskomne artister gir ut musikk der de deler av sine livserfaringer og der de gir oss av sin livsvisdom. Men få gjør det så enkelt og så sterkt som Kikki gjør det her. Flere av låtene, spesielt de jeg har posta her river i ryggmargen og jeg kjenner at dette kommer fra hjertet hennes.
De andre låtene er også gode, både musikalsk og tekstmessig. Derfor har jeg blitt ordentlig glad i dette albumet, og for meg er det et av de fineste som er gitt ut i år, på alle måter.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar