Dette er faktisk det femte Hjerteslag-albumet jeg omtaler, og det tredje siden splittelsen under covid der frontmann og vokalist Robert Eldevik fikk rettighetene til bandnavnet mens de resterende dannet Kristi Brud. Et band som sjøl kom med et knallgodt album ifjor.
Igjen er det fengende synthbasert rock med Eldeviks følsomme stemme som er essensen i bandet Hjerteslag, og denne skiva er sånn sett intet unntak. Jeg liker alle låtene fra det spenstige åpningssporet Aldri dra herfra Vadmyra til den roligere avslutningslåten Noen som ser. Og igjen er det tekster som forteller om en oppvekst og et liv i Bergens drabantbyjungel. Albumtittelen er rimelig spesiell, den skal jeg komme tilbake til.
Jeg begynner med Noe Å Tro På, som er en bønn om å få noe å leve for eller tro på. Jeg kjenner meg igjen i strofen om at destruktive tanker kan komme når ting egentlig går bra og en føler at en er på et godt sted i livet. Musikken er fengende og er slik jeg er blitt glad i dette bandet.
De syv hav er skåret over samme lest musikalsk og handler om en far som hadde de sju verdenshavene som sin arbeidsplass, og som derfor ble en fremmed. Her er det mange følelser rundt det å mangle en farsfigur og igjen klarer Eldevik å formidle disse følelsene på en så god måte at jeg får litt gåsehud.
Virvelvind er den dypt tragiske historien om 14-åringen, et løvetannbarn som tok sitt liv ved å kaste seg ut fra 5. etasje. Musikalsk sett en rolig låt der Eldeviks noe klagende stemme passer så fint inn i det triste budskapet.
Så til Under Kirsebærtreet der albumtittelen er framtredende. Om det å bli henta av barnevernet og sjøl om jeg har jobba litt i barnevernet og har sett at det ikke er slik det er i virkeligheten så skjønner jeg inderlig godt at foreldre kan føle det sånn i en slik situasjon. Det er jo noe av det mest inngripende som kan skje både i foreldres, men også i deres barns liv. Og jeg kan ikke huske at dette tidligere har blitt tematisert i en norsk sangtekst. At det er blitt tittelen til albumet er nok ment som et statement fra Eldevik og Hjerteslags side. Dette er slik jeg-personen i teksten opplevde det, og det skal vi ha all respekt for. Musikken er sjukt fengende. En skulle tro at en slik tekst krevde en rolig låt, men her klarer bandet å gjøre historien levende sjøl med fengende musikk som det nesten er umulig å sitte stille til.
Det suggererende avslutningssporet Noen som ser må også med. Dette er en låt der jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken og historien, som er om hun som fikk et stoff i drinken sin som slo henne helt ut. Og om skammen over at man kunne ha håndtert situasjonen bedre enn man gjorde.
Igjen har Hjerteslag gitt meg et album der jeg klarer å leve meg inn i historiene som fortelles, der er ikke bare musikken viktig men også følsomheten i Robert Eldeviks stemme. Dette er musikk til å elske og til å få klump i halsen av. Kort sagt, Hjerteslag leverer til laud igjen!
Da er det på tide å ønske dere alle gode musikkvenner et riktig Godt Nytt Musikkår! Innledninga på 2026 har ikke vært god og jeg føler meg langt mer utrygg nå enn under atomkappløpet på 70- og 80-tallet. Og da blir musikk så uendelig mye mer viktig, for å få trøst og håp om at det finnes en vei ut. Men også for å adressere de maktpersonene som står ansvarlig for denne utryggheten.
Michael McDermott er en artist som har sagt fra om faenskapen som råder i hans hjemland USA, spesielt gjennom singelen No Kings ifjor. Derfor ble jeg litt overraska over at jeg ikke fant noe av det i albumet han innledet året med for nesten en uke siden. Men så viser det seg at dette er innspillinger fra 1992 som han nå har funnet og som er gitt ut på denne skiva. Og tittelen Lost City Seattle peker på den store bybrannen i Seattle i 1889. Byen ble gjenoppbygd, men under de nye gatene lå det et nettverk av gjemte gater som fikk navnet "Lost City". En ung McDermott gikk gjennom Seattles gater på begynnelsen av 90-tallet uten å vite hva han hadde under føttene sine. Kombinert med at dette er en innspilling han aldri fikk gitt ut grunnet overgang mellom to plateselskap så har funnet av opptakene gjort at artisten sjøl også har funnet tilbake til noe som var tapt.
Uansett så er dette et knakende godt rockealbum og det er godt å kunne høre McDermott fra tidlig i hans karriere. Han er jo blitt sammenligna med Bruce Springsteen, men som en artist som har fått langt mindre gjennomslagskraft enn The Boss. Men McDermott har sine trofaste fans som jeg tror er glade og fornøyde med dette albumet.
Åpningslåten Pullin' Me Down starter rolig før det øses på midt i, en bra start. Så får vi Fallen Rainbow. en av tre låter der gitaristen Dave Navarro, kjent fra Jane's Addiction og Red Hot Chilli Peppers er med.
Her er den energiske rocken som jeg forbinder med McDermott og som jeg nå skjønner at han har vært tro mot hele sin karriere. Visst forstår jeg sammenligninga med The Boss, men hallo, det er musikk rett til hjertet mitt. Leave It Up To The Angels er også en slik låt, med et drama i seg som jeg liker. Men også en følsomhet i versene som gjør dette til en helhetlig låt:
Burning At The Stake, også med Dave Navarroer også en låt som sitter godt. Om å brenne opp de negative erfaringene en har hatt tidligere i livet og å starte på nytt er min tolkning av teksten:
Abandoned In-Between er en tittel jeg kan kjenne meg igjen i, og da i forhold til at en står på godfot med to som er uvenner og at de begge kommer til en for å klage på den andre. Jeg har følt meg rimelig alene og forlatt i slike situasjoner, du skal være skikkelig diplomat når slikt oppstår. Og det er slitsomt.
Og ja, jeg har opprettet 2026-utgaven av spillelista Årets låter, og fra denne skiva er det Things Are Gonna Get Better som har fått den æren. Teksten tolker jeg som et forhold som har støtt på skjær i sjøen, men der en har tro på at ting skal bli bedre. Og overfører vi dette til verden i dag så blir det en meget viktig tittel for at vi ikke skal miste håpet om at ting skal bli bedre og at vi slipper å leve i frykt.
Med 12 låter og en lengde på 53 minutter er dette et velvoksent album. Og godbitene er mange utover de jeg har presentert her. Need Some Surrender, Around Again, Anything og Just Get Through The Night er alle solide kremlåter. Jeg er ihvertfall meget glad over at Michael McDermott fant tilbake til disse innspillingene og fikk de utgitt.
